Motortankskipenes inntog i mellomkrigstiden i Norge
De mange moderne tankskipene var den viktigste delen av den norske handelsflåten for de allierte under andre verdenskrig. Særlig i 1940 under "Battle of Britain" sørget norske tankskip for ca. halvparten av drivstoffet som ble fraktet til Storbritannia.
Hentet fra artikkelen: Johnsen, Berit Eide: "Norsk tankskipsfart i mellomkrigstiden. En komparativ analyse av investeringsatferden til tankskipsrederne i Bergen, Oslo og sørlandsbyene". Vest-Agder Fylkesmuseums Årbok, 1999, s. 53, 55, 59.
"Årene 1830-1875 var skipsfartens store vekstfase. Agder - og spesielt Aust-Agder - framsto ved slutten av perioden som landets ubestridte sentrum for skipsbygging og skipsfart. I de neste tiårene, derimot, ble suksess vendt til krise. Rundt 1925 nådde sørlandstonnasjen et lavmål: Både absolutt og relativt var skipsfarten i bunnen av en bølgedal. [Deretter kom] den nye glansperioden i norsk skipsfart: Mellomkrigstiden.
De mest karakteristiske trekk ved verdens handels- og skipsfartsutvikling i mellomkrigstiden er den sterke økningen i oljeproduksjonen og tankskipsfarten som den betydeligste vekstsektoren. Norge klarte å svare på de utfordringene som møtte mellomkrigstidens skipsfart, og vesentlig forbedre sin markedsposisjon. Men norske byer og regioner responderte ikke på samme måte".
Verdens oljeproduksjon økte [i mellomkrigstiden]. "Men ikke bare økte produksjonsvolumet. Oljen skulle fraktes over mye lengre avstander enn tradisjonelle handelsvarer som f.eks. kull. Mellom 1913 og 1937 økte verdensproduksjonen grovt regnet med rundt 50%, samtidig som sjøtransportbehovet økte med 75%. Tankskipsfarten sto fram som den betydeligste vekstsektoren. Samtidig foregikk det andre store teknologiske spranget i skipsfarten. 1800-tallet hadde vært preget av overgangen fra seil til damp. På 1900-tallet foregikk overgangen fra damp- til motorskip. Denne omleggingen var spesielt sterk i 1930-årene. I 1939 var ca. 25% av verdenstonnasjen motordrevet.
Vanligvis deles skipstonnasjen inn i trampskip, linjeskip og tankskip. Trampskipene går i løsfart - de befraktes for en enkelt reise eller går i tidsbefraktning. Linjeskip går på faste ruter mellom to eller flere havner. I mellomkrigstiden var et karakteristisk trekk at linjefarten ekspanderte mens trampfarten gikk tilbake. P.g.a. den økte oljeproduksjonen var også tankskipsfarten et vekstområde. Mellom 1920 og 1939 ble verdens tankskipstonnasje bortimot firedoblet, og utgjorde nærmere 17% av verdens samlede tonnasje i 1939. Norsk skipsfart klarte absolutt å tilpasse seg dette nye handels- og transportmønsteret.
I 1920-årene fulgte Norge stort sett de generelle trendene i verdens tonnasjeutvikling.
I 1930-årene, derimot, var utviklingen eksepsjonell. Mens verdens tonnasje gikk tilbake i 1930-årene, økte den norske. Norske redere disponerte i 1929 5% av verdens tonnasje. I 1938 var andelen 7%. Og veksten ble som nevnt fulgt av store strukturelle endringer. Dampskipstonnasjen flatet ut i 1920-årene og gikk tilbake i 1930-årene. Tonnasjeveksten - både totalt og i motor og tank - var særlig sterk rundt 1930-1931 og i årene like før utbruddet av 2. verdenskrig. På det tidspunktet var Norges flåte verdens mest moderne: En høy andel av flåten var nybygde skip, og motorskipene utgjorde hele 62% av handelstonnasjen. 42% av handelsflåten seilte i tankfart og 19% i linjefart. Trampfarten og dampskipene hadde altså vært i sterk tilbakegang, men tank- og motorskipene både absolutt og relativt økte".
"Bare en fjerdedel av Bergens-tonnasjen var tankskip i 1939. Som en følge av det var andelen trampskip og dampskip større enn i landet forøvrig. I mellomkrigstiden var også alders- og størrelsessammensetningen ugunstigere enn i det øvrige Norge - og spesielt sammenliknet med Oslo: Innslaget av små, eldre skip var påfallende.
Det framgår her at det var på Sørlandet at andelen tankskip var størst. Hele 63% av Sørlandets totale tonnasje var tankskip i 1939. I Oslo utgjorde tankskipsflåten rundt halvparten av tonnasjen like før 2. verdenskrig. Her var også annen tonnasje et viktig innslag - ikke minst linjeskipene - 23% av tonnasjen i 1939. Landets store linjerederier hadde sitt sete i Oslo - Sørlandet hadde ingen.
16% av landets tanktonnasje var hjemmehørende på Sørlandet i 1939, og veksten - både absolutt og relativt - var positiv i 1930-årene. [...] Veksten ble også kombinert med store strukturelle endringer. Mens damptankerne dominerte først på 1930-tallet, var innslaget av moderne motortankere langt sterkere ved utbruddet av 2. verdenskrig. Likevel var andelen damptankere også da større på Sørlandet enn i Oslo og det øvrige Norge".
Konklusjon:
"I mellomkrigstidens tankskipsekspansjon var det først og fremst Oslo som var vinneren. Et åpent miljø preget av innflyttede redere fremmet risikoatferd og nyskapende virksomhet. Oslo-rederne disponerte ved utbruddet av 2. verdenskrig en stor og topp moderne flåte av motortankskip. Bergen var taperen. Et rederimiljø preget av de etablerte gav lite rom for nyskapning. Der var unntak - og Bergens-flåten vokste i absolutte tall. Men andelen tank- og motorskip var langt mindre - og andelen tramp- og dampskip større - i Bergen enn i Oslo. Bergens relative tilbakegang var markert. Sørlandets skipsfart klarte til en viss grad å reise seg igjen etter krisen i 1920-årene. Det var landsdelens egne redere som satset på tankskip - men ikke først og fremst de etablerte. Det at nye folk kom inn i bransjen da de gamle rederiene var nede for telling - de som hadde lite å tape og alt å vinne - ble starten på en ny gullalder.
Som vist forrykket utviklingen i mellomkrigstiden forholdet mellom øst, vest og sør i landet. Men for Norge totalt sett var trenden klar: Ved utbruddet av 2. verdenskrig var Norges handelsflåte verdens mest moderne, med en høy andel tank- og linjeskip".
