Nortraships Sjømannsfond (Nortraships hemmelige fond)

Under andre verdenskrig fikk de norske sjøfolkene i handelsflåten sine høyere hyrer lagt inn i et fond for å jevne ut hyrer mellom allierte sjøfolk. Etter andre verdenskrig var over, fulgte en langvarig kamp for at disse krigsseilerne skulle få pengene utbetalt.

Litteratur:
Guri Hjeltnes: Handelsflåten i krig: Krigsseiler – Krig, hjemkomst, oppgjør (1997), s. 491 – 548.
Olstad, Finn: Vår skjebne i vår hånd. Norsk sjømannsforbunds historie, Bind 1 (2006), s. 352 – 372.

Få områder av krigsseilernes historie er så godt dokumentert som konflikten rundt Nortraship-fondet. Etter krigen var kampen om dette fondet det viktigste grunnlaget for organiseringen av norske krigsseilere i krigsseiler-foreninger og Krigsseilerforbundet med Leif Vetlesen i spissen. Mye av det som har vært skrevet om norske krigsseileres innsats i avisspalter har hatt kampen om dette fondet som bakteppe. Dette er for mange krigsseilere det såreste punket i krigsseilernes historie – og ses av mange på som et symbol på statens manglende anerkjennelse for deres innsats.

Kort fortalt ble fondet opprettet fordi britiske myndigheter ikke ønsket at norske sjøfolk skulle seile under bedre betingelser enn andre sjøfolk, og ba derfor om at norske – svært gode – krigsrisikotillegg skulle reduseres. En avtale mellom norske og britiske myndigheter ble inngått, og fra sommeren 1940 tikket beløp tilsvarende reduksjonene i norske sjøfolks hyrer inn på et fond, ofte kalt Nortraships hemmelige fond. Innholdet i avtalen mellom norske og britiske myndigheter var det bare toppforhandlerne som kjente til, men ryktene som gikk blant norske sjøfolk, da de mot slutten av krigen fikk høre om det, var at pengene i fondet var personlige krigsrisikotillegg som skulle tilbakebetales individuelt til hver enkelt krigsseiler etter krigen. Slik gikk det ikke.

I avtalen mellom norske og britiske myndigheter stod det at pengene i fondet skulle “krediteres et fond til beste for sjøfolk etter krigen”. Til tross for store protester fra norske krigsseilere, var det nettopp det som skjedde da saken i 1948 ble behandlet i Stortinget: Et fond ble opprettet som skulle sørge for “forsvarlig bruk av midlene”. Flere av innleggene på Stortinget var direkte krenkende for sjøfolkene og bar preg av holdninger om at sjøfolkene ville sløse bort pengene om de fikk dem utbetalt.

Krigsseilerne organiserte seg og gikk til rettssak som endte med tap for sjøfolkene i Høyesterett i 1954. Både Stortinget og det norske rettsvesen vedtok at sjøfolkene ikke hadde rett på risikotillegget som sjømannsorganisasjonene hadde forhandlet frem før krigen. I stedet skulle et fond, som ble oppfattet som et overformynderi, avgjøre hvem som hadde mest behov for pengene. Avgjørelsen var i tråd med avtalen med britiske myndigheter. I tillegg ville det for den norske regjering vært politisk vanskelig å utbetale så mye penger til én gruppe av befolkningen i en økonomisk vanskelig tid mens regjeringen oppfordret alle innbyggere til å vise nasjonal holdning under gjenoppbyggingen av landet.

At Leif Vetlesen og andre fremtredende krigsseilere var kommunister førte til at krigsseilerne som gruppe opplevde å bli stemplet som kommunister. I den kalde krigen spede begynnelse gjorde det det ekstra utfordrende å få gjennomslag for saken.

Selv om mange oppfattet det som at staten tok pengene til krigsseilerne, er det uriktig at Nortraship-fondet ble brukt til gjenoppbygging av Norge etter andre verdenskrig. Inntektene etter statsrederiet Nortraship ble brukt til nedbetaling av statsgjeld, men Nortraship-fondet, som etter vedtaket i Stortinget i 1948 var på 43,7 millioner kroner, levde et stille liv under navnet Nortraships Sjømannsfond.

I hovedsak har fondet, etter søknad, bevilget penger til skadde krigsseilere samt enker og barn av sjømenn som omkom under krigen. Fondet med renter ble brukt opp i 1995, og ble formelt nedlagt i 1998. Selv om det ikke er mulig å søke penger fra det nedlagte fondet, har staten fortsatt å bevilge penger til mottakere som allerede har fått innvilget søknad om månedlig støtte. I 2011 mottok fortsatt 6 personer regelmessige utbetalinger; fem enker i Norge og én i England.

Det opprinnelige Nortraship-fondet ble et fond som noen utvalgte grupper kunne søke om støtte fra. Fondet har hatt svært stor betydning for mange, og da særlig for enker etter krigsseilere. Men det ble ikke brukt slik krigsseilerne flest ønsket og forventet: som individuelle utbetalinger til hver enkelt sjømann. Denne avgjørelsen ble av mange, oppfattet som manglende statlig anerkjennelse for den store innsats de hadde gjort for landet etter krigen, og vekker sinne den dag i dag.

En økonomisk oppreisning kom først etter mange års kamp, i 1972, da Stortinget vedtok en utbetaling til krigsseilerne som fikk karakter som en æreslønn (ex gratia). Utbetalingen var på kr 200 per måned for fartstid under andre verdenskrig minus kr 20 i skatt. Mange vil hevde at det var for sent. De fleste søkte om å få pengene utbetalt, men noen lot være å søke i protest.

We have so far registered

Follow us