Karsten Karlsen

The information on registered seafarers is not in all cases complete. As new sources are studied, information on engagements and medals etc. will be added to some of the already registered seafarers.

Date of birth

June 10, 1908

Date of death

August 25, 2001

Parents

Nils Karlsen, Maren Mathea Karlsen

Gender

Male

Nationality

Norway flaggNorway

Birthplace

Kristiansand S

Place of living

Årdalen, Høvåg pr Kristiansand S

County

Vest-Agder

Enlistment district

Rank

Off. Asp. (Offisersaspirant, Marinen)SSH inspeksjon og væpningsoffiser.

Education

Styrmannskole (r)

Maritime inquiries 1939 - 1945

  • Ex gratia-arkivet:

    Registernummer under krigen: London 29014, NY 19954.

    Gift med (jf. London-kort): Ruth Karlsen.

    Andre kilder:

    Fartstid 2. verdenskrig:

    1. Styrmann M/S "Sama" av Oslo. Rederiet Chr. Gundersen & Co. påm. 23.3.1938. Torpedert 22.2.1942.

    1. Styrmann M/S "Titanian" av Bergen. Rederiet Hilmar Reksten. påm. 22.5.1942. avm. 30.8.1942.

    Den Norske Marine 16.12.1942 til 15.12.1945. (Kurs ved og instruktør ved Marinens Skytterskole i Dumbarton, Scotland.)

    Nortrashipflåtens skyttere 1941-1946:

    L. nr. 50

    Karsten Karlsen, født 10.6.1908 i Kristiansand.

    Han var 1. styrmann på M/S Sama av Oslo. Rederiet Chr. Gundersen & Co, da skipet ble torpedert i en vestgående konvoi ca. 500 n. mil fra New Foundland. 17 mann av besetningen omkom.

    Karlsen meldte seg til marinen og ble utdannet til vepningsoffiser ved Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten.

    Tjenestegjorde som inspeksjonsoffiser ved de forskjellige havner.

    Karsten Karlsen forteller:

    "Etter endt skolegang reiste jeg til sjøs i 1925 med S/S" Benwood" av Kristiansand som mitt første fartøy i utenriksfart. Siden ble det fruktfart på Vest India og Statene om bord på "Harboe Jensen" av Oslo, hvor jeg tjenestegjorde i 36 måneder som matros.

    Tok styrmannsskolen i 1932-33 ved Kristiansand Off. Sjømannsskole.

    Umiddelbart etter eksamen mønstret jeg på som 2. styrmann om bord på S/S "Listo" av Kristiansand. Mønstret av i 1936 etter 31 måneder som 2. styrmann og 1 måned som 1. styrmann.

    I 1937 mønstret jeg på som 1. styrmann om bord på M/S "Newsome" av Oslo. Skipet seilte i fruktfart på Vest India - Statene. M/S "Newsome" forliste den 13. januar 1938 i Det Karibiske hav, hele besetningen ble berget og sendt hjem til Norge.

    Den 23. mars 1938 mønstret jeg på som 1. styrmann (Overstyrmann) på M/S "Sama" av Oslo som seilte i fruktfart mellom Le Havre i Frankrike og Duala, Vest Afrika, til krigsutbruddet i september 1939. Vi ble beordret  til St. Vincent, Kapp Verde  øyene for nærmere ordre. Etter noen dagers opphold på St.Vincent  fikk vi ordre om å seile til St. Martha, Br. Colombia for å laste bananer for Oslo/Gøteborg.  Begeistringen ble stor om bord for alle mann, unntatt for navigatørene, for det viste seg at det ikke fantes ett kart om bord over den amerikanske østkyst og Karibien, heller ikke fantes kart i land på St. Vincent over dette området. Om bord hadde vi Nord-Atlanteren, Østre Blad og Verdensfyrlista. Vi forlenget kartet vestover med et stykke hvitt papir og satte ut posisjonene på de fire største fyrene på Barbados, som vi fant i fyrlista. Alt gikk vel og bra, og etter noen døgn fikk vi Barbados noen grader på styrbord baug klokken fire om morgenen, og da det ble lyst, praiet vi noen fiskere for orientering om forholdene rundt øya. Vi ble vist inn til Bridgetown  på sydsiden av øya. Her fikk vi kjøpt karter slik at vi kunne seile trygt videre til St. Marta. Her tok vi om bord den første bananlasten for Oslo/Gøteborg. Det ble flere turer i løpet av vinteren 1939-40.

    Den 9. april 1940 klokken 0900 hørte vi på radioen om den tyske invasjonen av Norge. Vår posisjon var da ca.170 n. mil vest av Marsteinen fyr på vei til Oslo/Gøteborg. Det ble avholdt skipsråd om bord, og resultatet ble at vi seilte til Kirkwall  på Orkenøyene for nærmere ordre.

    Vi ble beordret til å seile til Garston, Liverpool, for å losse bananlasten. Siden ble vi satt i kjøttfart mellom England og Canada (bortsett fra to turer Liverpool - Kingston, Jamaica), høsten 1940.

    Vi var flere fruktbåter som seilte i samme farten, "Mosdale", "Mosfruit", "Vibrand", "Olav Fostenes" for å nevne noen.

    De opplysninger som er gitt i boken "Nortraships Flåte" Bind 1 og 2 er ikke helt riktige når det gjelder M/S"Sama".

    I bind 1 side 147, fremgår det at M/S "Sama" seilte i engelsk kystfart. Dette er langt i fra riktig. "Sama" seilte på Nord Atlanteren fra krigens utbrudd til den ble torpedert 22.2.1942.

    Det er riktig at vi tok om bord overlevende fra S/S "Staffordshire" den 28. mars 1941. Den virkelige historien om denne hendelse er som følger:

    -Kapteinene på de to nevnte fartøyene møttes tilfeldig på Marinekontrollen i Liverpool for å motta sine seilingsordere før avgang. Begge fartøyene skulle seile "INDIPENDENT", S/S"Staffordshire" var bestemt for Østen med flere hundre passasjerer om bord og "Sama" var bestemt for St. John, N.B. Kapteinene ble enig om å slå følge et stykke ut i Atlanteren og marsjfarten ble satt til 15 knop. "Staffordshire" hadde vansker med å holde fastsatte fart og lå stadig etter "Sama".  Den 28. mars klokken 1000 (lokal tid) lå "Staffordshire" ca. 4 n. mil aktenfor "Sama". Det ble observert et fly som kretset rundt fartøyet. Plutselig lå "Staffordshire" tvers på den opprinnelige kurs og tykk røyk steg opp fra fartøyet. I selingsorderene som kapteinen på "Sama" hadde fått utlevert stod uttrykkelig at fartøyet ikke måtte stoppe opp for noe så lenge det befant seg i faresonen. Posisjonen var ca. 300 n.mil vest av Hebridene, altså i faresonen både for fly og ubåter.

    Umiddelbart etter at "Staffordshire" var bombet kom et 4 motors tysk fly mot "Sama" aktenfra i lav høyde, men da flyet var ca.400 meter unna kastet det av på babord låring og forsvant. "Sama" åpnet ikke ild, (heldigvis). Det ville ha vært som å slå vann på gåsen med skytset vi hadde om bord i 1941.

    Noe senere ble et engelsk fly observert, det var en Sunderland flybåt, som kretset rundt oss i en avstand på ca.1500 yards og ved hjelp av morselampe underrettet om at "Staffordshire" var bombet av et tysk fly. Klokken1200 (lokal tid) kom Sunderlanden tilbake og meddelte at passasjerer og mannskap var i ferd med å forlate skipet og spurte om det var mulig for"Sama" kunne gå til assistanse. "Sama" som allerede lå 30 n.mil vest av "Staffordshire" endret kursen 180 grader for å gå til assistanse og var fremme ved åstedet klokken 1400 (lokal tid). "Staffordshire" som var  truffet av tre bomber var delvis ute av funksjon, men ble ikke senket. Maskinen og nødstyringen var intakt selv om kommandobro og midtskipsbygninger var delvis ødelagt. På åstedet lå en masse livbåter  fulle av skipbruddene, det lå også en masse mennesker i sjøen, både levende og døde. En av Sama´s livbåter ble satt på vann, under kommando av 3. styrmannen, for å ta seg av de personer som lå i sjøen og fremdeles var i live. "Sama" gikk fra livbåt til livbåt og plukket opp folk. Det ble også tatt om bord noen av "Staffordshire"s livbåter.

    Klokken 1800 (lokal tid) kom en engelsk jager til assistanse, til da hadde "Sama" plukket opp 240 personer (kvinner, menn og barn), derav seks døde. "Sama"s livbåt hadde plukket opp 20 overlevende som ble satt om bord i den engelske jageren, slik at totale antall personer som ble  tatt opp var 260, derav seks døde.

    Etter redningsaksjonen ledsaget "Sama" det skadelidende fartøy inn til vestkysten av Skottland. De skipbrudne ble landsatt i Stornoway på Hebridene den 29. mars s.å. M/S "Sama" ble liggende i Stornoway i flere dager for nedvask av skipet og rensing av tepper og køyklær som var blitt tilgriset av blod og lignende etter sårede personer.

    Alt gikk  vel og bra til den 22. februar 1942, da var det slutt, og her er et utdrag av hendelsen:

    "M/S "Sama" avgikk Belfast den 15. februar 1942 klokken 0125 GMT i konvoi ONS 67 bestemt for St. Johns. N.B. Foruten skipets besetning, som var på 31 mann hadde vi 8 passasjerer om bord.

    Det var stormfullt vær på hele reisen. Styrbord livbåt ble skadet av sjøen, den ble svinget inn og midlertidig reparert av skipets tømmermann.

    Den 22. februar klokken 0225 (lokal tid) hørtes en kraftig eksplosjon i akterskipet og skipet begynte å synke hurtig. Motorene stoppet momentant og det elektriske lyset slukket. Alarmklokkene som var koplet til lysnettet kom derfor ut av funksjon. Det ble ikke anledning til å gi noen signaler verken med lys eller lyd. De som våknet av eksplosjonen kom seg hurtig på dekk og b.b livbåt ble satt på vann, men vi fikk den ikke fra borde før moderskipet sank og davitene kapseiste livbåten og trakk den med i dypet. Vi som var i livbåten måtte kaste oss i sjøen og ble tatt med i dragsuget etter moderskipet. Med store anstrengelser overvant vi dragsuget og kom opp til overflaten.

    Flere av besetningen måtte hoppe over bord fra akterenden, da de ikke kunne komme midtskips på grunn av at akterdekket allerede var under vann. Man antar at flere av besetningen ble innesperret i sine lugarer og i gangene da skottene falt sammen ifølge 3. maskinisten som satt i offisersmessa da eksplosjonen fant sted. Skottene i offisersmessa falt sammen, men 3. maskinisten kom seg på dekk. Der ble også mange tatt av dragsuget. Det hele foregikk på 3-4 minutter.

    De som hadde vakt på dekk var følgende:

    2. Styrmann Jørgen Ebbesen.

    Matros Johan Berntsen.

    Lettmatros Arne Fagermo.

    Jungmann Johan Johansen.

    Vakthavende maskinist var Sverre Moe.

    Etter at skipet sank, fløt begge flåtene, samt skipsjollen og b.b. livbåt opp. Vi som lå i sjøen holdt oss fast til disse inntil den amerikanske jageren "Nicolson" kom til assistanse et par timer senere. Hvordan de kunne finne oss i den mørke vinternatt er helt ubegripelig. Den ene flåten og livbåthvelvet lå da ved siden av hverandre slik at vi fikk rede på hvor mange av besetningen som var i live. Vi var åtte mann på livbåthvelvet, og 14 mann på flåten, deriblant kapteinen, 3. styrmannen og tømmermannen, som alle tre var blant de omkommende. En annen ble klemt mellom flåten og skipssiden på jageren og forsvant i dypet, kapteinen gled ut av redningsvesten da han ble heist om bord i jageren og forsvant mellom flåten og jageren, hvordan den tredje forsvant var det ingen som registrerte.

    Da jageren kom for å ta opp de som var på livbåthvelvet seg den så fort forbi at kun seks av de åtte mann som var der ble tatt opp. Flyger Aronsen og undertegnede måtte hoppe i sjøen for ikke å bli knust under akterenden på jagere hvor det var en stor utbygging som skjermet propellene, og som fulgte skipet under slingringen. Vi svømte tilbake til livbåthvelvet når den var kommet klar akterenden.

    Tiden gikk og vi så ikke noe mer til jageren. Det var meget kaldt slik at vi måtte ut i sjøen for å varme oss av og til. Mens vi satt der på hvelvet fikk jeg se noe mørkt som lå i sjøen, jeg tok tak i det og det viste seg å være en uniformsfrakk og under den lå en av passasjerene, kapteinløytnant Chamberlain. Vi fikk halt ham opp på hvelvet og presset ut en masse vann fra lungene hans. Han var bevistløs, men vi forstod at det var liv, så vi passet godt på å få presset ut vann etter hver skvalp som slo over hvelvet.

    Da det lysnet av dag, fikk vi se jageren et stykke unna, vi reiste oss opp og vinket. Etter en stund sa jeg til Aronsen: Nå forandrer jageren kursen, for jeg ser masten og skorsteinen er kommet over ett. Gleden var stor da vi ble klar over at kursen pekte mot oss. Klokken 0715 (lokal tid) var siste mann (undertegnede) av de overlevende tatt om bord i jageren. Da vi forlot ulykkesstedet, var det dagslys og det var intet annet å se enn vrakrester etter det krigsforliste skip. 20 mann omkom, deriblant min bror Knut Sten Karlsen. Vi oppholdt oss sju døgn om bord i jageren "Nocolson" og ble landsatt i Halifax N.S. Canada, den 1. mars.

    Vi fikk den beste forpleining både om bord i jageren og ved de norske myndighetene i Halifax. Alle de skipsbrudenes eiendeler, samt skipspapirer gikk tapt. Etter ankomst til Halifax tok jeg en velfortjent ferie før jeg fikk jobb ved Nortraship i Halifax.

    I perioden 22.5- til 30.8.1942 vikarierte jeg som 1. styrmann om bord på M/S "Titanien" av Bergen, tur retur Canada-England. Det ble en tur på vel 3 måneder, så tilbake til Nortraship i Halifax. Jeg følte meg ikke hjemme i dette miljøet og søkte meg inn i marinen, jeg ville ut og sloss. Den 16. desember 1942 ble jeg opptatt i marinen og reiste med M/S "Mosdale" til Liverpool, England, for å bli utdannet til væpningsoffiser ved skolen i Dumbarton, Skottland. Etter endt utdanning ved skolen ble jeg beordret til instruktør ved skolen og ble der til krigens slutt. Fra Skottland gikk turen med en engelsk fregatt til Stavanger og toget videre til Kristiansand, hvor jeg feiret julen 1945 sammen med min familie i Høvåg. Gjensynsgleden var ubeskrivelig etter alle disse årene borte fra hjemmet. Min datter var da blitt 8 1/2 år gammel og kjente meg selvfølgelig ikke, og hun spurte moren om den mannen skulle sove hos oss i natt.

    Noen ettervirkninger etter krigens strabaser kan jeg ikke si jeg har vært plaget av- kanskje nervene står på høykant av og til.

    Klipp fra boken "Seilas for Frihet" utgitt av Fædrelandsvennen i Kristiansand.

    Sjøforsvarets londonarkiv:

    Antatt i Marinen: 15.12.1942.

    Sivil stilling: Styrmann.

    Sivil utdannelse: Styrmannsskole.

    Sertifikat: Styrmannssert.

    Beskikket: U/Fenrik 20/3-43.

    Sources

    RA/S-3545/G/Gg

    Nortrashipflåtens skyttere 1941-1946

    Seilas for Frihet

    RA/S-3545/G/Gi/L0006

    Sjøforsvarets londonarkiv ved Marinemuseet i Horten: P.33. kort 309-312