Jacob Knudsen

The information on registered seafarers is not in all cases complete. As new sources are studied, information on engagements and medals etc. will be added to some of the already registered seafarers.

Date of birth

March 27, 1903

Date of death

November 29, 1972

Parents

Johan Severin Knudsen, Kristine Knudsen

Gender

Male

Nationality

Norway flaggNorway

Birthplace

Lillesand

Place of living

Lillesand

County

Aust-Agder

Enlistment district

Rank

2. Styrmann / 1. Styrmann

Other

  • Participant in WW1
  • Participant in WW2
  • Ex gratia-arkivet:

    Registernummer under krigen: London 29232, NY 6293/91061.

    Gift med (jf. London-kort): Margit Knudsen.

    Lillesand mønstringsprotokoll:

    Fartstid før 2. verdenskrig:

    Messegutt M/S  MARNE av Kristiansand. Disponent Peder Gustav Lindeberg. Påmønstret 25.5.1919. Forlist med dette skipet.

    Dekksgutt M/S SONGVAND av Kristiansand. Rederiet Stray. Påmønstret 1920. Avmønstret 21.7.1921.

    Youngmann M/S AGDESTEIN av Lillesand. Rederiet Gustav Pedersen. Påmønstret 21.7.1921. Avmønstret 29.12.1921.

    Lettmatros D/S FANTOFT av Bergen. Rederiet Rasmus Olsen. Påmønstret 21.1.1922. Avmønstret 20.8.1923.

    Styrmannseksamen ved Lillesand off. Sjømannsskole. 26.6.1924. Hovedkarakter Meget Godt.

    Skipsførereksamen Farsund off. sjømannsskole. 26.6.1932. Hovedkarakter Utmerket Godt.

    Styrmannsertifikat for damp utstedet 2.2.1928.

    Matros D/S SKJOLD av Lillesand. Påmønstret 1924. Avmønstret 1924.

    Matros til 2. styrmann D/S CADMUS av Oslo. Rederiet L. Harboe Jensen. Påmønstret 1924. Avmønstret 1931.

    Matros D/S BREAMAR av Kristiansand. Rederiet Kr. Knudsen. Påmønstret 27.5.1933. Ommønstret. 19.11.1934.

    2. styrmann BREAMAR Påmønstret.1 9.11.1934. Avmønstret 19.11.1934.

    Matros M/T THORSHOLM av Sandefjord. Påmønstret Sandefjord 9.11.1935. Avmønstret 8.5.1936.

    Fartstid 2. verdenskrig:

    2. styrmann til 1. styrmann M/S SCEBELI av Sandefjord. Rederiet Thor Dahl. Påmønstret 15.2.1937. Avmønstret New York 10.6.1943. Torpedert.

    3 måneders "Gunnerkurs" i marinen sannsynligvis på Travis Island, New York.

    1. styrmann D/S  IRIS av Bergen. Det Bergenske Dampskipsselskap. Påmønstret New York 29.4.1944. Avmønstret 26.10 1944. Forlis. Skipet grunnstøtte ved Labrador og skipet ble forlatt.

    D/S CARL OFTEDAHL av Oslo Rederiet NORTRASHIP. Påmønstret 20.3.1945. Avmønstret 23.3.1946.

    Fartstid etter 2.verdenskrig.

    1. styrmann M/S PHILORE av Panama. Charter til rederiet Thor Dahl. Påmønstret 11.5.1946. Avmønstret Montreal 14.6.1948. Dette skip ble overført til Thor Dahl og fikk navnet M/S THORSCAPE.

    1. styrmann M/S THORSCAPE av Sandefjord. Rederiet Thor Dahl. Påmønstret Montreal 1.7.1948. Avmønstret New York 24.6.1949.

    1. styrmann M/S THORSCAPE av Sandefjord. Rederiet Thor Dahl. Påmønstret Stavanger 8.3.1950. Avmønstret Sandefjord 18.12.1956.

    3. styrmann M/S SKAGEN av Kristiansand. Påmønstret 17.6.1958. Avmønstret 19.2.1960.

    3. styrmann M/S JYLLAND av Kristiansand. Påmønstret 20.2.1960. Avmønstret 30.4.1960.

    3. styrmann M/S SKAGEN av Kristiansand. Påmønstret 1.5.1960. Avmønstret 30.6.1965.

    1. styrmann M/S SKAGEN av Kristiansand. Påmønstret 1.7.1965. Avmønstret 30.3.1968.

    Fra Lillesandsposten  26.4.1946. I serien vi snakker med våre hjemkommne sjøfolk:

    Med Bombelast mot Japan.

    Styrmann Jakob Knudsen lå på Okinawa da Japan kapitulerte.

    Vi nærmer oss snart årsdagen for freden i Europa. Krigen mot Japan derimot sluttet først 15.august i fjor. Norske sjøfolk som var på de kanter kommer nå hjemover. Vi hører rett som det er at folk vi kjenner, som først nå ser Norge igjen etter de lange årene. En av dem herfra er styrmann Jakob Knudsen. Han seilte opprinnelig for A/S Thor Dahl i Sandefjord i fruktlinjen Rio de Janeiro - Buenos Aires. Det var flotte hurtiggående båter som gikk der. Etter en tid ble båten som Knudsen var om bord i , tatt ut av denne ruten og satt inn i fart på England med kjøttlast. Det var nemlig førsteklasses fryserier om bord . I april 1943, da de var i en større konvoi på ca. 90 skip, ble de plutselig torpedert ca.600 mil vest for St.Johns på New Founland . Folkene ble plukket opp av eskortefartøyer.

    "I august samme År gikk jeg om bord på Bergenskes D/S  IRIS forteller Knudsen. Den gikk opprinnelig på passasjerruten på Nordsjøen og var akkurat kommet over til England før invasjonen i Norge. Som passasjerbåt hadde den mange lugarer, og amerikanerne fikk den da til å gå med forsyninger og mannskap til militære støttepunkter opp ved Labradorkysten. Vi gikk helt opp til 70.30 grader Nord lastet med all slags utstyr til radiostasjonene og andre forsyninger.".

    "Var det noen bebyggelse så langt nord?".

    "Det bor bare eskimoer der. Dessuten finner en også Hudson Bays fangststasjoner med jevne mellomrom. Kaier og den slags finnes ikke. Bensinfat for eks. lempet vi bare på sjøen når det var inngående strøm, så tauet vi dem innover hvor eskimoene stod i fjæren og fikk dem på land. Maskinene plasserte vi på jorda og bygget husene omkring etterpå. Engang da det manglet en bestemt, men nødvendig, reservedel for å få maskinen i gang, ble det bare sendt et telegram og neste dag var det et fly der med gjenstanden. Det var vrient å seile der oppe. Karter manglet vi, og på hjemturen gikk vi på grunn og måtte gå fra båten. Kystvakten tok oss inn til St. Johns "

    "Og så ble det ny båt igjen?".  
    "Ja, jeg kom om bord i en av de nye Libertybåtene regjeringen eller Nortraship fikk. Det var "Carl Oftedahl " 10500 tonn dw. Bygget i Portland, Maine. Den var helsveiset, bare klinket i spantene og gjorde ca. 11 mils fart. I mars 1945 lå vi klar  til å gå i konvoi fra Boston, fullastet med 500 punds bomber. Vi var allerede kommet til havs, da det kom telegram om å snu. Vi hadde fått 3000 defekte bomber om bord. Det ble sagt at de i Frankrike hadde oppdaget at lignende bomber hadde eksplodert under handteringen. Det var strøket både båter og fly med under dette. I Boston nektet sjauerne å losse oss. Vi måtte gå opp i Portland, Maine igjen. Der lå vi 5 dager, 12 mil fra land, og sorterte ut de bomber som var feil. Deretter kunne vi gå inn i en ny konvoi bestemt for Frankrike. Vi møtte en annen konvoi fra Australia, så vi var minst 100 båter. Det vrimlet av ubåter, uten at vi direkte fikk føling med dem. Det gikk smått av sted i 5 mils fart.    

    5 døgn ute fikk vi ordre om vendereis sammen med 5 andre amunisjonsbåter. Vi  var mot slutten av april da, så krigen i Europa nærmet seg slutten. Og så bar det tilbake til Statene."        

    "Men hvordan gikk det med lasten?"

    "17. mai fikk vi ordre om å gå til Leyte"

    "Det var jo helt andre forhold å komme til"

    "Krigen var på det vesentlige avsluttet da. Oppe i fjellene var det nok en del japanere igjen. Vi så ingen, hverken fly eller båter, men det var strenge forholdsregler på havna. Vi hadde ordre om å skyte på alt som nærmet seg i mørket. Tidligere hadde japanerne svømt ut om nettene og festet små bomber til båten eller ankerkjettingen. Vi gikk i Batangas og lå der i 20 døgn, deretter videre til Okinawa".

    "Der var det de voldsomme kampene hadde stått, ikke sant"?

    "Jo, det var helt avsvidd alt i land. Og mange folk hadde de amerikanerne også. Fra Okinawa  skulle invasjonen av Japan ha starte om den hadde kommet. Derfra foregikk bombingen det siste også. Nå så vi japanske fanger arbeide der i oppryddingen"

    "Hvordan var det med havn der?".
    "Det fantes ikke kaier. Vi lå utpå, og måtte til stadighet ta inn ankeret og gå ut når taifunene kom.  Vi kom ut i den verste de hadde hatt i manns minne. Den herjet noe forferdelig. Heldigvis kom vi litt i le av øya da vi gikk ut etter at taifunen var meldt. Mitt i uværet slo bombene seg løs om bord, så vi hadde en voldsom sjau med å ta vare på dem. Det gikk godt, men på hjemturen fikk vi signal om å se etter folk i vannet, og vi plukket opp 2 stykker som hadde ligget 36 timer i sjøen, - og etter eget sigende drevet 25 mil. Den ene hadde berget seg på en tomtønne. Hai så vi like ved da vi kom til og fikk den andre om bord. Da vi kom på plass igjen, så vi at det lå to store båter på land, en stykkgodsbåt og en tankbåt. De hadde ikke rukket å komme seg ut.

    Vi seilte så tilbake til Filippinene og ble endelig kvitt bombelasten der. Så tok vi 770 mann om bord av troppene, og lille-julaften kom vi til San Francisco. Deretter tok vi inn en kornlast som skulle til Norge, og endelig bar det hjemover."

    "Som kjent var amerikanske tropper godt utstyrt, selv med minste småting. Knudsen viste meg bl.a.en  liten "Mosquito bombe", en liten tung cylinder. Den inneholdt komprimert gass eller spray som ved en enkel skruåpning sprøyter ut en fin stråle. Settes da denne inne værelset, er alle Mosquitoes og Kakerlakker og lignende døde i løpet av kort tid og en kan sove uforstyrret. 36 timer varer denne beholderen. Bare denne lille krigsoppfindelsen vil sikkert få stor utbredelse nettopp i de tropiske strøk hvor innsekstplagen er stor. Forresten, - kan ikke myggen være nokså plagsom her hjemme en stille sommerkveld? Jeg tror Knudsen får bruk for bomben i sommerferien på Justøya."

    Utmerkelser tildelt Jacob Knudsen.     Krigsmedaljen.

    Jacob Knudsen døde den 15.12.1972.

    Jacob Knudsen skriver om sitt liv  til sjøs i krig og fred.

    Førstereis og Messegutt.

    MARNE 1919-1919.Tiden om bord og forliset.

    Den 25. mai 1919 mønstret jeg på M/S  MARNE fra Kristiansand.  Disponent var Peder Gustav Pedersen, far til Selmer Lindeberg.  Han var mønstringssjef i Lillesand den gangen.  MARNE var treskute og den var bygget i Kristiansand.  Den var ikke helt ferdig da mannskapet kom om bord.  Vi gikk den siste prøveturen 27.05. Jeg husker det særlig godt, for da vi skulle prøve ankrene, var ikke ankerkjettingen godt fast nede i kjettingkassen, slik at både anker og hele kjettingen gikk til bunns.  Det var bare uhell med den skuten.  Første prøveturen gikk den med full fart i kaien slik at der gikk hull i baugen.  Det var  feil av dem i maskinen.  De slo forover istedenfor akterover.  Ja så var vi da klare til å laste.  Vi fortøyet ved Hegermands Brug for å laste tremasse for Gravesend like nedenfor London.  Omsider var vi lastet og der ble gjort sjøklart.  Vi gikk fra Kristiansand med los om bord.  Vi leverte losen ved Oksø fyr.  Like etter at vi hadde levert, viste  det seg at skipskontrollen satt og sov nede i salongen.  Han hadde visst fått for meget å drikke så han sovnet.  Vi måtte kalle opp losen igjen så vi fikk han i land.  Jeg husker det spesielt godt for han mistet skalken sin da han skulle ned i losbåten.  Ja, så endelig kom vi av sted.  Det var pent vær med sol og litt bris fra NW og ingen sjø.

    Jeg må nok fortelle hva slags jobb jeg hadde.  Hva skal en kalle slik en jobb.  Jeg var mønstret messegutt. Med en hyre på kr 55,- i måneden, var det ikke rare betalingen.  Jeg måtte opp kl. halv fire om morgenen for å koke kaffe til styrmannen.  Den skulle han ha servert på dekket kl. 0400.  Deretter måtte jeg gjøre ferdig til frokost.  Det var alltid varm rett med poteter.  De måtte jeg skrelle før stuerten kom opp.  Hvert måltid måtte jeg sette på bordet til offiserene i messen og til kapteinen i salongen.  Så var det å bære mat forut til matrosene.  Det var den verste jobben, for det var så vanskelig å komme over dekk i uvær.  Etterpå måtte jeg løse av ved roret så rormannen kunne få spist.  Selv måtte jeg spise i byssen når jeg hadde en liten pause.  Det ble mest av sted å få i seg litt mat.  Etter middag måtte jeg ta hele oppvasken.  Den var jeg ferdig med kl. 1400.  Da var det å sette over kaffen som skulle serveres kl. 1500.  Etter kaffe sto jeg til rors igjen for matrosene matte arbeide på dekk.  Aftensmat var kl. 1900.  Så var det å vaske opp og gjøre rent.  Jeg var aldri ferdig før kl. 2100.  Dette skriver jeg for at dere skal se hva en førstereisgutt hadde å gjøre den gangen.  Det kan være at  jeg hadde noe  å gjøre med alt dette arbeide.  Men husk jeg var bare 15 år den gangen så jeg visste ikke annet enn det far hadde sagt før jeg reiste:  At jeg alltid måtte være villig og snill og gjøre det som de voksne sa til meg når det ikke var syndigt og galt.  Jeg måtte aldri svare voksne.  Derfor gjorde jeg vel mer enn jeg var mønstret for om bord.

    Da vi kom vestenfor Lindesnes, frisknet NW vinden til stiv kuling med høy sjø.  Skibet arbeidet hardt i sjøen, farten ble ikke mer enn tre mil.  Vi tok mye sjø over dekk slik at tremassen på dekk trekte mye vann.  Skibet fikk kraftig slagside.  Neste dagen viste det seg at skibet var blitt lekk, slik at der var vann i lasterommet.  Da maskinpumpen ikke kunne klare å holde skibet lens, måtte mannskapet ta i handpumpene hele døgnet.  Da vinden frisknet og sjøen ble større, samt at lekkasjen stadig ble verre, så var det vanskelig å holde skibet lens.  Kapteinen fant det mest tilrådelig å søke nødhavn.  Kursen ble lagt om, og vi styrte nå for Flekkefjord.  Vi ankom neste morgen.  Vi fortøyet ved jernbanekaien hvor vi losset dekkslasten.  Lekkasjen i dekket ble reparert og dekkslasten lastet om bord igjen.  Etter fire dager i Flekkefjord, gikk vi ut fjorden med los om bord som vi kvitterte en time senere.  Nå var sjøen rolig og vinden hadde løiet.  Da vi hadde et døgn igjen, sto jeg til rors i middagstimen.  Da sa 2. styrmannen at der var en stor hornmine like for baugen.  Denne skuta gjorde liten fart, så det var lett å  gitt ror så vi kom klar den.  Men hadde det vært om natten, så kunne det ha gått galt.

    Den 08.06.1919 om morgenen fikk vi losen i munningen av Themsen.  Vi fortøyet ved kaien i Gravesend formiddagen.  Vi begynte lossingen med en gang.  Vi kunne ikke gå i land før passkontrollen hadde vært om bord.  Det var bare kapteinen som fikk gå i land å klarere inn skibet.  Det var nå ikke noe større å gå i land etter der.  Det var bare en liten plass med noen få forretninger - og ikke forglemme de engelske ølsalongene.  Dem er der jo fullt av.  Mens vi Iå der i Gravesend, ble fredspapirene undertegnet mellom England og Tyskland.  Da var det stas.  Alle båtene blåste i fløyten.  Der var salutt og fyrverkeri.  Vi var utlosset 11.06.1919 .  Da gikk vi opp til London og lastet koks for Svenborg i Danmark.  Vi var lastet på dagen, så vi avgikk sent om kvelden samme dag.  Vi hadde pent sommervær til Svenborg, men det var en 10 dagers tur med den båten for meste farten var 5 mil.  Det var ikke noen "speeder".

    Vi kom nå omsider til Svenborg.  Det var en pen liten by der jeg likte meg godt, for der var så koselige folk der.  Det var der jeg fikk se når de losset griser for første gang.  Jeg syntes det var dyrplageri slik som de gjorde.  De tok et belte rundt magen på grisen og vinsjet dem i land.  Det var et fryktelig spetakkel med hyling.  De lot grisene gå på kaien til de kom og hentet dem til slakteriet.  Vi lå 4 dager i Svenborg.  Derfra gikk vi til Sundsvald i Sverige og lastet trelast for Yarmouth i England.  I Sundsvald var der koselig.  Det var samme natur som i Norge og folk der inviterte oss i land på kaffefest med dans.  Det var jo slik en fin tid.  Lyst hele natten.  Så gikk vi der med jernbaneslippers.  Yarmouth var en rolig, ren by.  Ingen fabrikker, bare fullt med fiskebåter.  Yarmouth er en av de største fiskeribyene.  Jeg var en tur i land for å se på byen.  Der er en fin fornøyelsesplass der som man kaller tivoli hjemme.  Jeg tok 2 shilling og 6 pence.  Det var det samme som kr 2,50.  Det var meget å gå i land med.  Jeg syntes at jeg fikk en masse for pengene.  Jeg var på kino, kjørte med karusellen, skjøt på skytebanen og annet som tombola og lykkehjul.  Jeg måtte jo bare peke og gjøre tegn for jeg kunne jo ikke et ord engelsk, men jeg klarte meg med å gjøre tegn.

    Ja så var vi ferdiglosset og vi avgikk etter at vi hadde hatt fire gode dager i Yarmouth.  Vi gikk nå til Peterhead i Skotland for å laste sild til Riga i Russland.  Vi likte ikke det noe særlig, for der var det brutt ut revolusjon.  Peterhead var en liten fiskerby.  Der var ingen bedrifter, - bare salterier hvor kvinner arbeidet med å salte ned sild og fisk.  Det var en koselig, liten by.  Alle kvinner gikk og strikket på gaten om kvelden når de var ferdig med arbeidet for dagen.  Vi la godt merke til det for om kvelden og søndagen var de ute på bryggetur.  Så var vi da ferdig lastet og avgikk for Riga.  Vi hadde en fin tur med sommervær.  Ja i Riga var der et fælt spetakkel.  Der var mest folk med våpen over hele byen.  Alle gikk i bare filler.  Jeg har aldri sett noe så fattigslig og sultne mennesker noen plass.  Vi fikk ikke lov til å gå i land etter at det var blitt mørkt.  Gikk vi i land, så var det på eget ansvar.  Man kunne risikere å bli skutt.

    Ja, så begynte de da omsider lossingen etter lange diskusjoner.  Arbeiderne var så sultne, så det var ikke noe fart på dem.  De var ramme til å stjele sild.  De hadde et lite brekkjern i lommen som jeg tror var laget med det formål å åpne sildetønner.  De spiste silden med innmat og hode.  Alt gikk ned.  Jeg har aldri sett slikt griseri, men det var jo ikke å vente, så sultne som de var.  Det var billig i land hvis en bare kunne få kjøpt noe.  Vi kunne kjøre med trikken og gå på kino gratis, men det var nok bare den tiden revolusjonen varte.  Et år senere måtte vi betale for alt.  Det gikk sent med lossingen, så vi ble en hel uke i Riga.  Derfra gikk vi til en liten plass i Finland som hette Gotga.  Her lastet vi trelast for Lowstoft i England.  I Finland var det bare kvinner som lastet.  Det var bare formannen som var mannfolk.  Han var fryktelig til å bruke seg på alle.  Jeg husker godt at det var en gang han sparket en av kvinnene.  Han var nokså brutal av seg.  Ja, så var vi da ferdiglastet og avgikk for Lowstoft i England.  Vi ankom Lowstoft - ca. 14 dager for vi hadde en del sjø og kuling på reisen.  Vi gikk jo gjennom Kieler-kanalen og det var en stor opplevelse for meg.  Vi måtte alltid fortøye når der kom store båter imot.  Jeg syntes det var så morsomt når vi gikk under alle de høye broene.  Ellers var det jo så meget å se langs kanalen, store fabrikker, bondegåder.  Ja der var jo så mye å se for en gutt på min alder at jeg var mest ute pa dekk hele tiden mens vi gikk gjennom kanalen.  Ja, så kom vi da til Lowstoft.  Det var bare en liten by i England, men i Norge ville den blitt regnet for en stor by med sine 100 000 innbyggere.

    Så var vi da omsider utlosset i Lowstof.  Siden gikk vi til en plass som hette Peterhead.  Det var en liten fiskerby oppe i Skotland.  Her lastet vi sild i tønner som skulle til Könningsberg i Øst Tyskland.  Da vi gikk fra Peterhead, var det høst med kuling og regn.  Vi hadde ikke noe pent vær og slik fortsatte det helt til vi kom oppunder Skagen.  Da fikk vi snøtykke.  Det var ikke så greit, for vi hadde ikke radar slik som nå.  Nå var vinden økt opp til sterk kuling fra nordost med snøtykke.  Vi hadde liten maskinkraft, vi kom ikke fort frem.  Om morgenen sto jeg til rors.  2. stymannen og kapteinen var på broen, for vi skulle runde lysbøyen ved Anhold Reev.  Det var vanskelig å se bøyen p.g.a. snøen og høy sjø.  Skuta slingret kraftig.  Med ett fikk vi se svære brottsjøer  rett i baugen.  Det ble gitt hardt ror, men det var for sent, så skuten ble slått opp på revet.  Skuta ble straks fylt med vann, men sank ikke lenger ned enn til dekket.  Det så ikke bra ut for oss, for skuta la seg på tvers av sjøen så de store grunnbrottene slo innover dekket.  Vi hadde dekkslast med sildetønner.  Det var verst med den livbåten til luvart.  Hvordan skulle vi få den ut?  Vi ble enige om "å strekke en 3" line rundt baugen over til le side, og

    forsøke å hale den fort rundt baugen når der var et lite opphold mellom de største bråttene.  Ja så ble båten Iåret på vannet, og vi var klar til å hale opp alle mann.  Det gikk bra helt til vi hadde båten tvers av bakken.  Da kom en fryktelig svær bråttsjø som tok livbåten høyt opp i luften.  Da holdt vi pusten.  Vi var sikre på at den skulle bli knust mot skuta.  Det gikk bra.  Den ble slått over til le side, så lykken var med oss.

    Vi måtte få med oss litt mat i livbåten.  Vi tok med oss noen kjøttkaker i boks, men de frøs og ble steinharde i kuldegradene.  Jeg glemmer aldri turen i livbåten.  Jeg frøs og var gjennomvåt, for sjøen slo stadig opp i båten.  Jeg hadde jobben med å øse så vi kunne holde båten flytende.  Det hjalp, - så jeg holdt meg lett varm, men jeg måtte av og til ha bena utenbords for sjøvannet var varmere enn luften.  Kapteinen hadde tatt med en flaske brennevin.  Den ble fort tom.  Den strakk ikke lenge til når vi var så mange. Vi kom i livbåtene tidlig på morgenen og nå begynte det mørkne igjen.  Det snødde like mye, - ja det så håpløst ut.  Vi hørte båter som blåste i fløyten, men de kunne ikke se oss i snøtykken.  Vi hadde sendt opp raketter for vi gikk i båtene, men der var nok ingen som så oss.  Vi kunne holde skøy også om det så aldri så galt ut.  Jeg husker det som det skulle  i dag.  Karsten Ryen tente en rakett inne i bestikklugaren og der inne satt messegutten Anton Jansen.  Etter at Karsten hadde tent raketten, kastet han den og løp ut og stengte døren så Anton ikke kunne komme ut.  For et spetakkel det ble der inne i bestikklugaren.  Til slutt brant raketten ut, men jeg skal si der så ut der inne - ikke minst Anton - han så ut som en feier.  Men det gjorde han som oftest for han vasket seg ikke noe større.  Det ble bare hver gang han skulle i land.  Sent om kvelden - det var nå helt mørkt ,fikk vi se et lys rett forut.  Visste ikke om det var båt eller land, men da vi kom nærmere, så vi at det var en fyr.  Men vi visste jo ikke hvor vi var.  Vi ble bare glade over å komme i land.  Vi var så frosne og trøtte at det hadde ikke vart lenge for en av oss hadde frosset i hjel.  Så kom vi da inn til land, men det var fælt.  Livbåten ble slått til pinneved og vi ble liggende i bråttene som slo oss opp og mot stein som Iå langs stranden.  Vi måtte klore oss fast for ikke å bli dratt ut igjen av dragsuget.  Så fikk vi se noen lys som kom nedover.  Det var folk fra fyren som kom med lykter.  De hadde hørt oss rope og forsto det var noen skibbrudne som lå ved stranden.  De hjelp oss opp til huset og det var på hoy tid for noen av oss hadde ikke krefter igjen til å gå.  Da vi kom inn i huset, var der to menn og fire kvinner som tok seg av oss.  De var snille, og vi fikk tørre klær.  Jeg var så liten, så mine klære ble altfor store.  Verst var det med kapteinen som fikk rødfarget kvinnfolk underbukse med band rundt livet.  Det ble litt latter av det, men hvem tenkte på det bare vi fikk noe tørt og varmnt på oss.  Ja hele gulvet flømte av vann etter alle de våte klæne.  Vi fikk gode plasser å ligge, så da vi fikk lagt oss, så sovnet vi med en gang.  Vi var jo så trøtte.  Om morgenen kom der biler ut og tok oss inn til Falkenberg.  Det var ved Falkenberg fyr vi hadde landet med livbåten.  Der fikk vi nye kær og så med toget til Oslo og derfra med tog til Brevik.  Vi tok buss hjem til Lillesand.  Da var vi glade for å være hjemme igjen.  Dette var min første tur til sjøs.

    SONGVAND 1920 ? 1921.

    Jeg var nå hjemme noen måneder før jeg mønstret på med en av Stray-båtene D/S SONGVAND  Han hadde just kjøpt 3 båter av Staten.  Der var ikke større opplevelser med den båten, men litt ble det jo der også.  Vi lastet stykkgods for USA, men mest sildemel for Savanna.  Vi hadde tidlig bra tur over Atlanteren.  Vi fikk en kraftig storm like for vi kom inn til Savanna.  Jeg trivdes ikke større om bord, for jeg var alene sørlending.  De andre var mest fra Oslo kanten.  Spesielt var det 1. styrmannen.  Det var liksom han ikke tålte meg. Jeg skjønte ikke hva galt jeg hadde gjort, men så fikk jeg vite av en av matrosene som var trønder, - han var alltid så snill mot meg.  Han sa at jungmannen, som var svoger til 1. styrmannen, skulle hatt min jobb etter det styrmannen hadde regnet med, men så hadde Stray gitt beskjed om at hvis noen mønstret av, så skulle nye folk fra distriktet om bord.  Så det var en strek i regningen for styrmannen at han ikke kunne forfremme sin sovger.  Kapteinen, Sigurd Ness fra Kristiansand, kom om bord samtidig med meg.  Han drev med skipshandel på sine eldre dager.  Senere fikk vi en sørlending til om bord.  Det var Finn Abrahamsen fra V. Vallesverd.  Da vi var utlosset i Savanna, gikk vi til New York og ankret opp på havnen for å vente på ordre.  Da vi hadde lagt til ankers en ukes tid, fikk vi brann i maskinrommet.  Det var en søndag.  Det så fælt ut. Flammene slo helt opp.  Vi klarte ikke å slukke det selv p.g.a. all oljen og tanktoppen som hadde tatt fyr.  Det var stor fare for at oljetankene kunne eksplodere.  Vi måtte signaisere etter brannvesen i land.  De kom ut med en stor brannbåt.  De ville ikke om bord for de var redd for eksplosjon.  De satte bare to slanger ned i maskinrommet og fylte opp med vann.

    Etter dette fikk vi et lengre opphold i New york.  Jeg var oppe og besøkte onkel Torvald.  Han bodde sammen med Alfred hos Malla.  De var begge ungkarer da.  De hadde et stort værelse med kjøkken i Clinton Street 337 i Brooklyn.  Torvald ville alltid være så fin, så han syntes min norske klær var dårlige.  Derfor kjøpte han ny blå dress til meg med striper.  Jeg syntes nok den var fin, men likte ikke de smale buksene de brukte i Amerika.  Vi var jo ute og så på New York, og jeg syntes det var morsomt - helst ute på Conny Island.  Der var det meget rart å se. Der så vi verdens tykkeste kvinne.  Ja , hun var forferdelig.  Det lå et brett oppå brystene hennes og der satt to menn.  En skulle ikke tro at det var tilfelle, men en så det med egne øyne.  Ellers var der alle mulige slags fonøyelser.  Det manglet ikke noen ting.  Etter lengre tid på havnen, fikk vi ordre om å gå til en kornsilo utenfor Baltimore å laste korn for Vaksdal Molle i Bergen i to av underrommene.  Etter at vi var ferdig lastet, gikk vi tilbake til New York for å laste inn stykkgods for Spitsbergen.  Da vi hadde kvittert losen, satt vi kurs for Norge.  Vi hadde pent vær til å begynne med, men etter et par døgn i sjøen, fikk vi en kraftig storm som slo opp skalkingen på storluken.  Det var ikke noe gildt.  Det var natt og vanskelig å f'å skalket luken igjen.  Vi fikk surret med tauverk for skalkingsbommene var slått til pinneved.  Vi fikk da gjort det godt fast og resten av turen hadde vi pent vær.

    Jeg må jo fortelle noe om det som hendte på turen.  I lasten hadde vi et par hundre fat med ren 96% sprit.  Av disse fatene hadde mannskapet fått tappet noen poser med sprit.  Jeg skal si det ble festing for enkelte av dem.  De gikk beruset så å si hele turen, men det skjedde ellers ikke noe galt.  Ingen av offiserene merket noe for alle arbeidet hver dag.  Da vi var midtveis, fikk mannskapet telegram om at det var brutt ut sjømannsstreik fra 20. mai.  Da vi kom til Norge, måtte  alle mønstre av.  Da vi omsider kom til Bergen, ble der en hel sjau, for Staten som skulle ha kornet ville at vi skulle ta båten til Oslo.  Vi skulle losse en del av kornet til Bjølsen Valsemølle.  Der ble en del diskusjon med Unionen og Staten før vi fikk lov til å følge skibet til Oslo.  Når vi gikk fra Bergen, var det bare halve mannskapet igjen.  De som hørte til på Veslandet og nordover, ble mønstret av i Bergen.  Så gikk vi fra Bergen med kystlos.  Vi gikk bare rortøner med folkene som var igjen.  Da vi kom til Oslo, kom folk fra Unionen om bord og sendte oss i land p.g.a. storstreiken.  Det var så vidt vi fikk fortøyet i Grønvika så bar det i land.  Så hjem igjen.

    Jeg mønstret av M/S  SONGVAND 23. mai 1921. 

     AGDESTEIN 1921 ? 1921.

    Fra den tiden var jeg hjemme til 21. juli 1921.  Da monstret jeg ut med M/S  AGDESTEIN her fra Lillesand.  Det var Peder Gustav Lindberg som var reder for den.  Båten var bygd i Kalunborg i Danmark.  Vi gikk til Alefjær og lastet minetommer for England.  Det tok lang tid å laste, for vi hadde bare noen små motorvinsjer og de kunne ikke ta mer enn to til fire stokker om gangen.  Det gikk langsomt.  Vi gikk fra Ålefjær etter en ukes tid.  Så bar det av sted til  Gool - en by like ovenfor Hull.  Her om bord var vi bare folk fra hjembyen.  Hans Lindeberg var kaptein, August Nilsen fra Akerøya var 1. styrmann.  Halvdan Vellesen var 2. styrmann og maskinisten det var Petterson - en svenske. 2. maskinisten var Justnes fra Kristiansand.  Forut var der litt fra hver kant.  Jeg hadde lugar sammen med Gunnar Gauslaa.  Han var nokså stille av seg, men en meget snill og grei kar.  Dekksgutten var John Johansen.  Han ble alltid kalt John Eliassen, for han var mest hjemme hos sin morfar, forstander Eliassen.  Han var litt svak av seg.  Vi trodde ikke har var frisk, og det viste seg at det var riktig.  Da han kom hjem, døde han av tuberkulose.  Ja, stakkars John, har var så snill og villig til å arbeide, men han ble så fort trett.  Det kom nok av at han var syk. 1. styrmannen var så snill med John.  Ja, han var forresten snill med oss alle sammen.  Vi hadde det godt om bord . På   AGDESTEIN var der seil.  De var " the be the ban " så glad i. Det var 1. styrmannen som hadde fått det navnet, for når han ble hissig og sint, sa  han alltid "the be the ban".  Det var visst et uttrykk han hadde vendt seg til fra han var i Amerika.

    Vi hadde fint vær over Nordsjøen.  Det var strålende sommervær.  Omsider så ankom vi til Gool.  Det var en rolig by til  å være i England.  Der var ikke noe særskilt.  Det var de vanlige med salonger og tivoli.  Der var det jo meget morsomt for oss unge gutter.  John måtte jo prøve alt, men det var så morsomt å ha han med.  Han var aldri ordentlig renvasket, men det gjorde ikke så meget i England.  Engelskmennene er jo ikke så rene å se til heller.

    Da vi var utlosset i Gool, gikk vi til Hull og lastet koks til Aalborg.  Det gikk fort å laste koks.  Det tok bare en dag.  På turen over Nordsjøen hadde vi bare fine været, så vi Iå på dekk og solte oss.  Etter syv dager kom vi til Ålborg.  Der gikk det nokså fort med lossingen da der ble brukt grabber.  Da vi var utlosset, gikk vi opp til Sundsvald i Sverige.  Der lastet vi slipper for Yarmouth i England.  Sundsvald var en pen plass.  Vi var i land der hver dag.  Der var koselige folk og naturen var som vi har hjemme i Norge.  Det gikk fort med lastingen, så vi kom fort ut til sjøs igjen.  Nå nærmet det seg høsten.  Nettene var ikke så lyse lenger.  Det verste var at AGDESTEIN var forferdelig å styre.  Å stå til rors var noe av den verste jobben vi hadde.  Det var verst ut og inn av havnene.  Da måtte en stå og bare sveive fra borde.  Det var en plage når vi skulle gjennom Kieler-kanalen. En var helt utslitt etter en time til rors.

    Vi hadde pent vær på turen over Nordsjøen.  Så var vi da i Yarmouth.  Det var en stor fiskerby.  Ikke større av noen slags industri.  Der var ganske koselig i Yarmouth.  Det var en ren by i forhold til andre engelske byer.  Vi Iå fire dager i Yarmouth.  Så gikk vi opp til Grimsby og lastet sild for Koningsberg i Tyskland.  Grimsby var en fiskerby, men der var en del industri av forskjellige slag.  Vi var ferdig med lastingen på fire dager.  Så var det over Nordsjøen igjen.

    Nå var det høsten med dårlig vær, så vi kom ikke så fort frem.  Etter fem dager var vi tvers av Skagen fyr.  Nå var det bedre vær, for sjøen var ikke så grov.  Da vi kom ut av Øresund, blåste det opp til sterk kuling.  Da måtte vi ankre opp i le av en pynt.  Jeg husker ikke navnet på den nå, men vi måtte ligge med begge ankerne ute for vinden økte opp til liten storm.  Vi lå godt der hvis ikke vinden økte til nordvest.  Det ville den jo gjøre etter reglene, men vi håpte at de ikke ville komme for fort så vi fikk tid til å hive opp ankerne.  Ellers var der fare for å drive på land.  Det gikk som vi fryktet.  KI. 0200 om natten sprang vinden rundt på NW sterk kuling.  Vi måtte se å få ankerne opp i en fart, men det var ikke bare bare med de redskapene vi hadde  å arbeide med.  Vi måtte bruke nr. 1 vinsj med kabler i forreste masten.  Det var tungt for vinsjen å trekke.  Vi fikk nå hevet en god del opp før glødehodet til motoren sprang for oss.  Det tok litt tid å få skiftet nytt glødehode.  Der var ikke mye tid, for vi drev fort mot land.  Sjøen tiltok, så det så dårlig ut for oss, men så fikk vi maskinene i gang igjen, og da ble det lettere å få ankeret opp.  Da hadde vi holdt på i 2 timer.  Ja, så var det å få stampet oss videre inn i Østersjøen.  Det tok et par døgn før vi var ved losen ved innløpet til Könningsberg.  Det går en lang kanal opp dertil.  Der ventet det oss en overraskelse.  Ettersom jeg før har skrevet, var denne båten dårlig til å styre.

    Da vi var kommet halvveis opp i kanalen, var vi to mann til rors.  Vi måtte ha roret fra borde til borde hele tiden.  Husk på at det var håndstyring med lang rorledning fra broen og helt akterut.  Plutselig tok hun et skjær til styrbord.  Vi kunne ikke få stoppet opp skuta igjen, så det bar rett på land med full fart.  Nå var det ikke så farlig, for der var bare søylebunn, men vi kunne ikke komme av med maskinen på full akterover.  Der sto vi blant alle de fine bøketrærne, og det så ikke lyst ut for oss.  Men 1. styrmannen fant ut at vi måtte få en wire over på andre siden og forsøke å hive på den og samtidig gå med maskinen full fart akterover.

    Så var det ut med prammen så vi fikk rodd en wire over til andre siden.  Alt gikk bra til vi var begynt å hive på wiren. Det hjalp ikke. Skuta kom ikke av flekken.  Så trodde visst styrmannen at det var motoren til vinsjen som fikk for lite olje.  Så pumpet han inn olje og sa til meg at jeg  bare kunne  kjøre det jeg kunne.  Jeg visste at det ville gå galt, for vinsjen tålte ikke det harde presset.  Ja, det var sørgelig - for plutselig så gikk den av i to deler, - hele toppen fòr henover dekket.  Ja der sto vi uten vinsj og ikke hadde vi radio så vi kunne få ordnet en taubåt.  Vi fikk omsider tak i en taubåt som fikk oss av grunnen.  Så bar det videre oppover kanalen med assistanse av taubåten.  Etter en time, fortøyet vi ved kaien i Könningsberg.  Vi var en tur i land for å se på byen.  Könningsberg var en pen og koselig by.  Der var flotte restaurasjoner, men det gikk bare på tysk.  Det var ingen av oss sterke i.  Likevel gikk det an å gjøre seg forstått.

    Etter 5 dager var vi utlosset, så vi avgikk med los om bord.  Det gikk bra ut kanalen, for skuta styrte tålig bra når hun var ballastet.  Vi gikk nå opp til en liten plass i Sverige og lastet props for Newcastle.  Det tok 4 dager før vi var lastet.  Vi hadde ikke større dekkslast, for nå var det vinter; og da hadde vi ikke lov til å ha større dekkslast enn opp til rekken.  Det er engelsk lov.

    Ja, nå var vi først i desember så det var kaldt og surt.  Vi hadde en meget lang reise p.g.a. dårlig vær.  Det blåste sterk kuling hele turen.  Vi kom da omsider frem til Newcastle.  Da var vi glade, for vi var trøtt av stampingen og slingringen.  Newcastle er en gammel engelsk by.  Den er godt kjent av alle sjøfolk.  Vi var nede i sjømannskirken.  Den ligger nede i North Shields.  Vi fikk alltid kaffe og kaker der, og så traff vi alltid mange sjøfolk.Det ble alltid mye prat og det var alltid noen som sang en del sjømannsviser.  Utlodning var der også, samt stoppekonkurranse.  Den som var best, fikk premie.  Der var mange som var flinke.  En gammel tømmermann var best.  Damene der sa at det var ikke mange kvinner som kunne gjøre det bedre.

    Så var vi da utlosset etter å ha lagt her i 7 dager.  Vi fikk ordre fra Lillesand om å gå i opplag.  Nå var vi spent på om vi kunne rekke hjem til jul.  Det var bare fire dager igjen til julaften.  Vi kunne rekke det hvis vi fikk pent vær, men der var ikke mye håp.  Derfor hadde stueren handlet inn julemat.  Vi skulle få gåsestek og karamellpudding.  Det så vi med glede frem til. Ja, så kom vi da av sted.  Det så ikke bra ut med været.  Det blåste kuling fra sydost.  Det var en trøst, for så fikk vi sjø og vind på låringen.  Det så ikke bra ut, for da vi var et døgn ute, hadde vinden øket til full storm.  Det var jo heldig at vi var i ballastet, skjønt det kunne ha vært bedre med litt lett last inne, for så behøvde ikke maskinistene å tråtle maskinen for den svære sjøen.  For den var fæl.  Skuta slingret noe så forferdelig at det var en plage å komme seg fram på dekket.  Vi så nå at vi ikke kunne rekke hjem til julaften. Vi ville være nødt til å spise julematen i dette fæle været.  Det var min første julaften i Nordsjøen.  Det kunne ikke bli hyggelig med en slik snøstorm.

    Julaften kom med det samme været.  Heller verre enn bedre.  Det snødde og blåste og skuta slingret noe uhyggelig.  Da vi skulle spise om julekvelden, måtte vi ligge på kne foran køyen med tallerken oppi.  Det var umulig å sitte ved bordet.  Det var ikke rare julaften.

     

     

     

    Sources

    RA/S-3545/G/Gg

    Lillesandsposten

    Lillesand mønstringsprotokoller