Birger Odmund Nikolaisen

The information on registered seafarers is not in all cases complete. As new sources are studied, information on engagements and medals etc. will be added to some of the already registered seafarers.

Date of birth

May 2, 1923

Date of death

December 30, 2003

Parents

Far: Bernt Nikolaisen og Anne Kittelsdatter

Gender

Male

Nationality

Norway flaggNorway

Birthplace

Vestre Moland

Place of living

Flørenes, Vestre Moland

County

Aust-Agder

Other

  • Participant in WW2
  • Ex gratia-arkivet:

    Registernummer under krigen: London 31859, NY.

    Inn i 2.verdenskrig med:

    Fra dekksgutt til matros M/T " Seierstad " av Oslo. A.F.Klavenes rederi .

    Mønstret om bord som førstereis og dekksgutt - avanserte til matros . Avmønstret 9.april 1941 i Australia.

    Lettmatros M/S " Hav " av Oslo. H.Staubos rederi.  Påmønstret 10.juni 1941. Minesprengt 13.mai 1942.

    Matros M/S " Harboe Jensen " av Oslo. L.Harboe Jensesns rederi. Påmønstret Juni 1942  .  Torpedert 16.januar 1943.

    Matros M/S "Tabor " av Tønsberg. Wilhelm Wilhelmsens rederi. Påmønstret 11.februar 1943. Torpedert 9.mars 1943.

    Matros M/S " Norma " av Bergen. A/S J.Ludwig Mowinkels rederi. Påmønstret  23.6.1943 . Avmønstret 6.juni 1944.

    Matros M/T " Polycastle " av Kristiansand. Einar Rasmussen rederi .  Påmønstret 23.6.1944. Avmønstret 8.mars 1945.

    Matros M/S " Tamerlane " av Tønsberg. Wilhelm Wilhemsens rederi. Påmønstret 18.april 1945. Avmønstret 5.april 1946.

    Matros M/T " Høegh Hood " av Oslo. Leif Høeghs rederi. Påmønstret 23.april 1946. Avmønstret 25.mai 1946 i Sverige.

    Birger Nikolaisen forteller til Kristen Heldal i 2003- 64 år etter krigens begynnelse.

    Førstereisgutt.

    Jeg bodde mine første år i Flørnes i Vestre Moland. 20.april 1939, året etter at jeg ble konfirmert, dro jeg til sjøs. Jeg var 15 år gammel og ble 16 i mai. Jeg skulle mønstre på som dekksgutt på M/T" Seierstad". Den lå i opplag i Rotterdam. En nabo som var skipper, skulle få båten ut fra opplaget. Jeg ble påmønstret i Lillesand og tok båt fra Kristiansand til Rotterdam og gikk rett om bord.

    Første turen gikk til Constanta i Svartehavet, en havneby i Romania. Der lasta vi for Hamburg i Tyskland. Deretter gjorde vi noen turer på Atlanteren.

    Krigsutbruddet og tiden etter.

    1.september 1939 gikk vi fra Hamburg til Kristiansand for å proviantere. 2. verdenskrig startet søndag 3.september 1939 kl.1100.  Jeg var da 16 år. Båten ble chartra på Østen. Vi gikk fra Norge, krysset Atlanteren, gikk gjennom Mexico - gulfen og Panamacanalen til Auckland , California. Der lastet vi for Australia og krysset Stillehavet.

    Senere ble det flere turer på den Persiske Gulf og Australia.

    Det var fredelig å gå på Østen først i krigen. Det var senere, da Japan kom med at det ble utrygt over hele veden. Tyskerne utvidet området med undervannsbåter. De var i Det Indiske hav og de hadde "raiders " som opererte rundt i Stillehavet.

    Etter 2.år om bord på "Seierstad", gikk jeg i land i Australia og mønstret av 9.april 1941. Livet på tankbåt var veldig ensformig og rolig .

    Det første krigsforliset.

    Etter en tid i Australia, fikk jeg jobb som lettmatros på en norsk stykkgodsbåt ,         M/S " Hav ". jeg mønstret på den 10.juni 1941. Den gikk på Australia og Midtøsten med proviant til troppene der. Nesten et år etter, 13.mai 1942, ble vi minesprengt utenfor Port Said. Det var ei magnetisk mine. Disse minene var tidsinnstilte bomber. Tennladningen ble styrt av en magnetisk mekanisme. Minene ble droppet på grunt vann. Etter at et skip hadde passert et ubestemt antall ganger over mina, ble den utløst. Vi hadde akkurat latt losen gå da den eksploderte.

    En slik eksplosjon kommer plutselig- ikke noe forvarsel. Det smeller og da er du øyeblikkelig klar over hva som har skjedd. Det første du tenker på, er å komme i sikkerhet. Det tar ei stund før situasjonen blir avklart, hvor farlig det er og hvor mye tid du har. Det er ingen som har oversikt med en gang over hva som har skjedd. Vi var i enden av kanalen så det var bare å dreie over å bli stående på sandbanken. Men ikke alle fikk beskjed om det. Vi begynte å låre livbåtene. Det ble fort avklart at hun sto på grunn og båtene ble tatt opp igjen. En mann på dekket som hadde fått et eller annet på seg, ble slått i hjel momentant. Og en smører som var i maskinrommet , kom aldri opp.           

    Ikke lenge etter kom den engelske marinen. En styrmann som hadde brukket armen og beinet, ble tatt vare på, brakt i land og sendt til sykehus. En del av mannskapet ble etter hvert satt i land. Noen, bl.a. meg, ble igjen om bord for å ta oss av det som kunne berges av utstyr. De første tre dagene fikk vi lekter ut som vi fylte opp med forskjellige brukbart utstyr.

    Da det var gått ei ukes tid, kom det en liten 1000 tonns lastebåt og la seg ved skutesida. " Hav " var lastet med korn. Etter det var vi bare tre mann som gikk vakt. Vi fikk ut  proviant en gang i uka med isboks og litt mat, slik at vi klarte oss. Vi gikk 8 timers vaker for å forhindre at tyskerne skulle sette prisemannskap om bord.

    Vi satt vakt på vraket i 5 uker. Da kom det beskjed fra admiralitetet i London av " Hav " var kondemnert. De overtok og satte sine folk om bord. Vi ble satt i land i Port Said og mønstret av .

    Ferie.

    Så var det "ferie" i Egypt.- med flyangrep nesten hver dag. Det var hovedsakelig havnene og kanalen som var deres mål. Vi ble sendt ned til Suez fordi det ikke var noen norske i Port Said . Men i Suez var det norsk konsul. Der ble vi gående til vi kunne få oss jobb på en annen båt.

    Det andre krigsforliset.

    Etter en måneds tid kom jeg om bord på M/S " Harbo Jensen ", en liten fruktbåt på 2200 tonn som gikk i fast rute på Alexandria og fulgte troppene til Tobruk og Begasi i Libya. Det var en eller to båter i konvoi. Der var flyangrep hver eneste dag. Det var båtene de var etter, men antiluftskyts klarte vi å holde flyene vekk. Undervannsbåtene var det vanskeligere å holde kontroll på. Der hjalp det ikke med sperreild. De kom plutselig som haien, torpederte og forsvant i dypet.

    Etter at jeg hadde vært om bord i 6 måneder, ble båten torpedert  av den tyske og gikk i lufta den 16.januar 1943. (det var U-617 som torpederte oss i posisjon 3304 grader N og 2150 Øst) . Det var to båter i konvoien den dager. Vi var lastet med ammunisjon og en greker fullastet med flybensin, gikk i lufta samtidig.

    Det var bare flaks at en var på rett sted til rett tid. 6 av 24 overlevde.

    Vi hadde en eskortebåt som berget oss, en engelskmann, en liten hvalbåt som var omgjort til eskortebåt. Da den hadde plukket oss opp. Så bar det inn til Tobruk i  Nord-Afrika. Vi satt 4 døgn i et telt og fikk to måltider om dagen til det ble ledig plass på toget til Alexandria. Turen tok 3 døgn. Det var stadige stopp, for tropper og ammunisjon hadde fortrinnsrett- så vi måtte bare vente.

    Vi kom omsider til Alexandria, en uke etter at vi ble torpedert. Konsulen syntes ikke vi  luktet særlig godt. Vi pratet noen minutter med ham og ble sendt ned på ei sjappe for å få et sett med tøy. Deretter ble vi innkvartert og fikk vasket oss og kledd oss opp. Neste dag var det sjøforklaring på konsulatet og så begynte "ferien" igjen.

    Det tredje krigsforliset.

    Så var det samme leksa igjen. Gå der til det kom en norsk båt som en kunne gå om bord i. Etter en måneds tid i Alexandria, kom Wilhelmsens D/S " Tabor " inn til Alexandria. Jeg gikk om bord der og fikk arbeide som matros den 11. februar 1943. Etter at den hadde losset i Alexandria, gikk den til Aden nede på Den Arabiske halvøy for å bunkre og tok inn 3000 tonn salt for balast. Seilte så til Cape Town.

    Det gikk bra til vi kom 300 mil syd av Afrika.(en avstand som tilsvarer avstanden mellom Sørlandet og England). 9.mars ble vi torpedert. Det  var vindstille og båten fløt godt. Ingen gikk ned med båten. Torpedoen traff i luke 4 og utløste en enorm varme i maskinrommet. Chiefen var nede og løste av før arbeidstid- ca.0600. han kom seg opp, ille forbrendt . Det var skinn og bare ben under beina på ham. Alt av klær hadde brent av ham. Jeg husker at han hadde klokka på armen- ellers ingen ting . Han var med i vår livbåt, men levde  ikke et døgn. Vi kunne ikke ha en død mann om bord, så han ble gravlagt i  sjøen.

    Etter at vi hadde gått i livbåtene, pratet vi om hvordan vi skulle komme  til land. Det ble fort bestemt at 2.styrmannen som var i den eneste livbåten med motor og hadde en brannskadet mann om bord, og skipperens båt som hadde noen lettere skadet om bord, skulle gå sammen. De kunne taue når det var vidstille, seile når det var vind. Dette for å komme fortest mulig til land med de skadede.

    Da vi var kommet et stykke bort fra " Tabor ", kom undervannsbåten opp i  overflatestilling og skjøt den i senk.

    Vi begynte å seile mot land. Vi hadde kompass, så det var ikke noe problem. Etter hvert som vi fikk roet oss ned, organiserte vi vakter. 3 vakter som vanlig om bord på båtene, 3 mann på hver vakt. 3.styrmann tok også sin tur. Det samme ble gjort med styrmannens båt som vi seilte sammen med. Det ble bestemt at vi skulle seile i nord-ostlig retning got å være sikker på at vi skulle treffe Afrika. Vi kunne risikere å drive vestover med Agulas - strømmen og ut i Atlanteren. Den strømmen hadde vi stor respekt for.

    For det meste hadde vi tålig grei seilvind, men vi hadde etpar dager med kuling. 2 netter lå vi for drivanker for det var vanskelig å seile og se i mørket. Problemet var at det var mye hai i området. Den sluker alt den kommer ver og den tok 2 drivankere . Men vi rigget nye. Det var nok tauverk om bord. Vi tok seilduk fra skvettseila og røra fra samme, laget et kors av røra og sydde seilduk rundt. Det ble ikke et fullgodt drivanker, men det  holdt baugen mot vinden.

    De gamle trebåtene var gode, men det var dårlig plass i dem. 12 mann i en båt i mange dager. Provianten var nokså begrenset : 2 ouce vann om dagen (en halv desiliter) og skonrok, en om morgen og en om kvelden. En var aldri sikker på hvor lang tid det ville ta å nå land. Vi tok derfor forholdsregler og brukte minimalt av mat og drikke. Dersom det var noe vann og proviant igjen når vi kom til land, var det bedre enn å gå tom.

    Stemningen om bord var jamt over bra . Vi måtte innrette os slik at noen kunne få hvilt og få seg noe søvn. Ved frokosttider hadde vi den lille dråpen medvann og en skonrok. Det ble en del prating og diskusjon om hvor lang tid  det ville ta før vi nådde land. Etter noen dager var det noen som trodde de så land. Det kunne være litt problematisk å få forklart dem at det de så var skyer. Det gjaldt å beholde roen og ikke la fantasien løpe av med seg. Når en sitter i en livbåt og seiler, må en ha stor tålmodighet. Men du bestemmer aldri været og vi var usikre på hvor lang tid det ville ta.

    Etter 12 døgn så vi land. V ventet til dagslyset kom neste morgen og seilte innover. Ved middagstider fant vi en landingsplass. Afrikakysten er nokså åpen. Det var bra forhold i Afrika den gang. Folk oppdaget oss og fikk kontaktet doktor. Den første beskjeden vi fikk var at vi ikke måtte drikke  vann. Men litt varm buljong mens vi ventet til doktoren kom. Da han kom ,var  vi så bra at vi bare ble beordret videre og kjørt opp til Riverdale . Der var det hoteller og vi ble der i 2 uker. Vi hadde det fint de dagene vi var der. Vi ble der til det ble ordning slik at vi kunne reise til cape Town.

    Den ene av de to andre båtene var uheldige. 2.styrmanns båt kullseilte og ble fylt med vann. Av de 12 som var om bord, var det bare 2 som kom i land.

    De som ikke kom i land, drakk saltvann og tørnet. De 2 som overlevde kom i land på et vis, og ble funnet av noen innfødte på stranda. De drev inn. Antakeligvis hadde de mistet provianten da de kullseilet.

    Skipperens båt kom inn med alle mann om bord.

    Tiden går.

    Gikk så ca. 2 måneder i Cape Town. Den gangen måtte du ned til havna når båtene kom og gå om bord for å høre om de trengte folk. Du måtte stole på skipperen. Båten jeg fikk jobb på hette M/S "Norma " Jeg mønstret på 23.juni 1943. Den gikk på Statene og Østen.

    I årene 1941-1943 da tyskernes undervannsbåter utvidet området til å omfatte Syd-Amerika, Afrika og det Indiske hav , gikk vi fra New York til Cuba i konvoi. Så gikk vi alene fra Cuba til Panamacanalen , gjennom den og ned vestkysten av Syd Amerika, rundt Hornet, over Atlanterhavet til Syd-Afrika og opp østkysten og videre til Egypt. Den lange veien var for å unngå de tyske U-båtene som opererte i Atlanteren rundt ekvator.

    Da det led ut i - 1943, fikk de allierte mye mer eskorte. Da kunne de begynne å kjøre konvoi gjennom Middelhavet. Jeg gjorde den turen en gang.

    Dramatikk i Konvoi.

    Den første turen med " Norma " gikk til Freetown, Sierra Lione, på Atlanterhavskysten av Vest Afrika og lasta der for England. Vi var ca. 30 båter i konvoi.

    Omkring 300 mil syd av England ble vi angrepet av fly. Konvoien var godt eskortert av krigsskip. To av våre båter hadde katapultfly. Disse ble skutt ut for å avskjære de tyske flyene som kom for å angripe konvoien. Da de hadde gjort jobben sin, skjøt piloten seg ut i fallskjerm og ble plukket opp av et alliert krigsskip. Flyene forsvant i dypet. Samtidig ble det kraftig illgiving fra eskortebåtene. Disse hadde mye luftskyts. Så vidt jeg husker var det bare en båt som ble skadet.

    Resten kom frem til England uten at noe mer hendte på den turen. Vi losset i London. På vei ut derfra sprang det ei magnetisk mine aktenfor båten, men det var bare den elektriske styremaskinen som falt ned av fundamentet. Dermed måtte vi taue inn til London igjen for reparasjon.

    Etter reparasjonen gikk turen over Atlanteren til New York. Der lasta vi for å gå tilbake til Østen. Vi gikk direkte til Gibraltar, gjennom Middelhavet til Alexandria, losset der og tilbake til statene. Jeg mønstret av i New York 6.juni 1944. Etter 6 måneder i sjøen, hadde vi rett til ei ukes ferie, men etter 14 dager, 23.juni 1944 mønstret jeg på M/T " Polycastle " .  Jeg var ombord der til 8.mars 1945. Den gikk i tankfart mellom Portland i staten Maine i USA og Venetzuela. Den gikk uten noe spesielt hente. Jeg mønstret av i Port Lamaine og reiste ned til New York for der var det mulighet for mønstring og der var det norske myndigheter. Men det var ingen mulighet til å komme hjem da heller. Jeg mønstret på M/S " Tamerlane " 18.april 1945 og seilte på Vest Afrika og New York. Alle disse turene var fredelige.

    Freden.

    Den 14.august 1945, mens vi var midt i Atlanteren, fikk vi melding om at freden var kommet- verdensfreden. Den ble meldt ved middagstider og kl.1500 på ettermiddagen ble offiserer , mannskap og passasjerer samlet på akterdekket. Det ble skutt 3 skudd salutt og flagget ble heist på full stang.

    Den seremonien endte vår markering av at det var slutt på krigsårene.

    Hjem.

    Jeg fortsatte om bord på " Tamerlane " til 5.april 1946 , mønstret av i New York og den 23.april 1946 fikk jeg muligheten til å mønstre på M/T " Høegh Hood " som hadde vært til reparasjon der. Alle som ikke skulle hjem, ble avmønstret og vi som skulle hjem ble påmønstret i New York slik at vi kunne jobbe oss hjem. Seilte så til Venezuela. Der lasta vi for Sverige. 25.mai 1946 mønstret  vi av i Nyneshavn syd for Stockholm, reiste deretter med tog til Oslo og videre hjem. Jeg kom hjem i slutten av mai 1946.

    Tiden etter krigen.

    Etter sommerferien, begynte jeg på styrmannsskolen høsten-1946. året etter fortsatte jeg på sjøen, kom hjem igjen i 1952, tok skipperskolen i 1952/53 og fortsatte på sjøen til jeg hadde i alt 38 år. Etter det ble det endel år som sikkerhets-officer på oljeplattform i Nordsjøen til jeg gikk av med pensjon.

    Sources

    RA/S-3545/G/Gg

    Privat arkiv avgitt til Stiftelsen Arkivet.