M/T Kollbjørg

...

Maskinmesteren brakte maskindagboken til konsulatet og et utdrag av hvad han hadde innført der, hvilket ble sammenlignet med dagboken og funnet å være korrekt.- Det første vitnet som stod frem var maskinmester Alf Gunnar With ... som forklarte følgende:

Vi hadde hatt stormfullt vær i 3 à 4 dag før 24. januar da det øket til orkan. Det var motevind hele tiden og kl. 1.05 em. kom et enormt brott over fordekket. På det tidspunkt var jeg i min lugar, da jeg hørte et forfærdelig brak og kjente at skibet rystet. Jeg lp straks til maskinrummet og på veien dit hørte jeg folkene rope at skibet var brukket i to. Jeg fortsatte ned i maskinen, som allerede var stoppet. Jeg stoppet da alle hjelpemaskiner og løp opp på dekk. Da jeg kom på dekk så jeg forskibet drive på vår babord side. Alle mann var samlet og det ble bestemt ikke å låre noen av båtene da det ville være umulig og til ingen nytte i den rasende storm. Da akterskibet ennu fløt ble vi værende ombord. Omtr. en halv time senere kom forskibet drivende ned mot oss, og 2. maskinisten og jeg selv gikk ned og satte maskinen igang og klarte å holde oss borte. Vi kunne se noen folk på fordekket (forskibet) men det var umulig å gjøre noe får å hjelpe dem. Der ble satt vakter. Mens det var dagslys kunne vi se den amerikanske S/'T "Pan Maryland" sirkle rundt oss og likeså den norske M/T "Nordtind". Det var mørkt inntil omtr. 9.30 em. da månen kom opp. Kl. 10.00 em. kom "Pan Maryland" opp langs siden og spurte om vi ønsket å forlate skibet, og vi bestemte oss for det, og ble alle sammen tatt ombord på "Pan Maryland", 26 mann ialt. Noen av mannskapet trodde at de hadde sett kanoner Bratteng da ulykken skjedde, men han var ikke tilstede ved navne-opprop en halv time etter ulykken. Straks etter at han kom ombord på "Pan Maryland" besvimte pumpemann Adolf Andersen, og tiltross for 3 timers arbeide med å holde ham i live, døde han. Fulle opplysninger om de 25 reddede fra akterskibet beror hos Nortraship.

Intet ble senere sett til M/T "Nordtind".

Skibet var i full sjødyktig stand da vi gikk fra New York, lasten som vanlig og ingen dekkslast.

Vi ble landsatt i Avonmouth fra "Pan Maryland" 3. febaruar 1943, om ettermiddagen. Jeg ønsker å tilføye at vi var istand tilå benytte 2 av våre egne båter til å ro ombord i "Pan Maryland" da sjøen hadde lagt seg på det tidspunkt da redningen foregikk.

...

Dernest fremstod som 2det vitne, 4. maskinist Ragnar Hvidsten ... som forklarte følgende:

Vi hadde utholdt de værste storme jeg tror at jeg noensinde har opplevet, og 24 januar hadde jeg vakt fra kl. 2.00 middag. Jeg så på uret mitt kl. 12.56 em. og straks der etter hørte jeg et brak. Jeg hørte også maskintelegrafen ringe, men da jeg gikk opp for å se på den, hadde viseren ikke beveget seg. Mitt første inntrykk var at vi var blitt torpederet, og jeg stoppet derfor maskinen. Jeg gikk opp på dekk og så forskibet var brukket av, og drev noen meter forenom og litt over på styrbord side av oss. Etter at alle hadde iført seg sine redningsdrakter bestemte vi, sammen med maskinmesteren, at det var umulig å låre noen båter og etter som skibet fremdeles var flytende, å bli hvor vi var. Ca. 1/2 time senere satte vi maskinen igang akterover, for å unngå kollisjon med forskibet. Propelleren var da tilstrekkelig under vann til å virke, men senere sank forparten gradvis dypere, så at da vi forlot skibet, kunne jeg se propellen godt ut av vannet.

Da "Pan Maryland" kom tilbake spurte de oss om vi ville låre våre båter og komme over til dem, hvilket vi enstemmig bestemte oss til å gjøre. I løpet av ettermiddagen hadde vi diskuteret om hvorvidt det ville være mulig å bjerge akterskibet, men i den sterke storm trodde vi det var umulig.

...

Fremstod som 3die vitne, tømmermann Haral Dagfinn Bakkevold ... som forklarte følgende:

Jeg hadde vært ombord i skibet siden august 1940, og skibet var i fullkommen sjødyktig stand da det forlot New York på dets sisste reise. Jeg kan kun erindre en gang tidligere å ha opplevet en sån krafig storm, som den vi utholdt på denne reise.- Jeg var på vakt fra middag av 24. januar. Jeg stod i forkant av popen på styrbord side, da 2. maskinisten kom imot meg med sitt fotografiapparat for å ta billeder av de høie bølger. Mens han forsøkte å innstille apperatet sitt hørte vi et fryktelig brak, og på omtr. et halvt minutt så jeg forskibet skjille seg fra akterskibet, og flyte med baugen så høit, at jeg kunne se den over broen. Jeg løp straks rundt på skibet og ropte: "skibet har brukket av, gå til livbåtene". Etter hvert var alle mann samlet på dekk. Under diskusjonen av vår stilling, foreslo jeg, at på grunn av været var det farligere å forsøke å låre båtene, enn å bli værende ombord, og alle var enige om å bli værende. I løpet av ettermiddagen oppdaget man at kanoner Bratteng var savnet. Den sisste som så ham var matros Pedersen, som så ham komme ut av baderummet like før ulykken skjedde. I løpet av ettermiddagen sank forparten av vår del av skibet dypere ned, og endel av det brakk av i den høie sjø. Etter min mening var skibet lastet som vanlig og vi hadde ingen dekkslast. I betraktning av den sterke storm var farten vi forsøkte å holde for stor, og skibet ble derfor etter min mening presset for hårdt.- Da vi ble reddet av "Pan Maryland" så jeg ingen skiber, unntatt en engelsk tanker, som hadde vært i følge med oss hele dagen. Da vi forlot "Kollbjørg" øket stormen sterkt på.

...