Margit Johnsen Godø

Margit Johnsen Godø ble født i 1913 i Ålesund, og som 26-åring mønstra hun på M/S Tudor som salongpike.

Allerede i juni 1940 opplevde Margit sitt første krigsforlis. I nattemørket på en seilas fra Gibraltar til Liverpool oppdaget mannskapet på Tudor toppen av en ubåt i måneskinnet. Ubåten traff så skipet med en torpedo, men Margit og resten av mannskapet kom seg i livbåtene, med ett dødsfall.

Bare en halv måned seinere var Margit mønstra på et nytt skip, M/S Tai Yang, igjen som salongpike. De aller fleste kvinner som tjenestegjorde på handelsflåten under krigen hadde denne stillingen, og var en del av forpleiningen. Her dreiv man med servering, matlaging, og rydding og vasking av lugarer og salonger. At det var disse stillingene kvinnene fikk, kom av den rigide kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet på denne tiden. Arbeidet i forpleiningen lignet rett og slett på arbeidet kvinnene hadde heime i Norge. Utover krigen åpnet det seg flere muligheter for noen kvinner, som telegrafister, sykepleiere og sekretærer.

September 1941 mønstra Margit på M/S Talabot og det var på dette skipet hun ville få sitt kjente kallenavn. Våren 1942 skulle Talabot på seilas som en del av Maltakonvoiene, seinere kalt «helvetes-konvoiene» og «dødskonvoiene».

Grunnet risikoen knyttet til seilasen, oppmuntret kaptein Albert Toft henne til å mønstre av. Hun takket nei til tilbudet og sa at det ikke var vanskeligere for henne å dø enn det var for mennene. Margit ble frivillig med.

Konvoien ble stadig utsatt for angrep over flere dager. I et intervju med NRK, beskreiv Margit at det gikk «kaldt opp i ryggen på meg da sirene gikk.»

Samtidig fortsatte hun arbeidet sitt med å servere te, kaffe og mat. Hun forteller at arbeidet hjalp henne med å tenke på noe annet enn kampene. Men hun holdt ikke bare på med servering. En dag under et angrep kom en skytter ned til byssa og spurte om hjelp med å bemanne våpenet. Margit meldte seg igjen frivillig.

Talabot ankom Malta morgenen 23. mars, til Margits store lettelse. Kapteinen fortalte henne så at «det er nå det virkelig begynner». Under avlastingen av ammunisjon ble de kontinuerlig utsatt for flyangrep og tre dager seinere startet en brand om bord Talabot, slik at skipet måtte senkes av sikkerhetshensyn. Margit, sammen med en skipskatt og kapteinen, var de siste som evakuerte skipet.

For Margits innsats ble hun tildelt British Empire Medal. Hun ble også tildelt en offisersgrad, krigsmedaljen, St. Olavsmedaljen og Håkon VIIs frihetsmedalje, samt. kallenavnet «Malta-Margit».

I et intervju med Dagbladet i 1971 fortale Margit at hun hadde det fint som eneste kvinne om bord. Men slik var det ikke for alle kvinner i handelsflåten. En del mannlige sjøfolk var overtroiske og redde for at å bringe kvinner om bord betydde ulykke. Enkelte kvinner ble bedt om å mønstre av på grunn av denne overtroen, som hadde vært vanlig i flere hundre år.

Margit seilte til krigens slutt og kom heim til Norge desember 1945. Som mange krigsseilere, opplevde hun problemer med nervene etter krigsopplevelsene sine. Hun prøvde så godt hun kunne å skyve bort minnene til glemmeboka.

Margit Lucie Johnsen Godø Evje døde i 1987, 74 år gammel. Hennes minne lever imidlertid videre, som et symbol på kvinners innsats under krigen, også på sjøen. I 2013 ble en byste avduket i hennes heimby Ålesund, som nå heter Margit Johnsens plass.

Hvis du ønsker å lese mer om kvinnelige krigsseilere, anbefaler vi:

Thea Eriksen (2026). «Kvinnene i Nortraships flåte». Krigsseilerregisteret.no

Thea Eriksen (2025). «Kapteinen mente jeg burde mønstre av fordi jeg var kvinne». Historisk tidsskrift.

Emilie Waaler. «Krigsseilerinnen som utfordret hierarkiet». NRK, 08.05.2025.

Denne artikkelen er skrevet av Eirik Solgård Jakobsen og er sist revidert 03.07.2026.