Flåtetilhørighet 1940-1945

Norske og utenlandske sjøfolk som seilte for Nortraship i den norske uteflåten 1940-1945.

Hentet fra boken: Handelsflåten i krig 1939-1945. Av Tore L. Nilsen og Atle Thowsen, Bergen 1990: 43, 45, 54, 164-166, 179, 181.

"Det tyske overfallet på Norge 9. april 1940 snudde opp ned på det vesentligste fundamentet i norsk utenrikspolitikk. Nøytralitetspolitikken sto ikke lenger på dagsordenen. Nye overordnede politiske mål måtte formuleres - mål som også skipsfartspolitikken måtte tilpasses. Norges skjebne ble knyttet til vestmaktenes og regjeringens fremste mål ble å gjøre motstand mot okkupanten, først i Norge og siden fra London. I kampen for et fritt Norge måtte alle ressurser og krefter mobiliseres og utnyttes. Den norske handelsflåten var den viktigste ressursen som regjeringen rådet over. [...]

Ved invasjonen var den norske handelsflåten spredt over hele verden. Kort tid etter invasjonen hadde tyskerne tatt den fysiske kontrollen over rundt 15% av den norske handelstonnasjen. Dette var både skip som befant seg i norsk farvann og skip i tyske og tyskkontrollerte havner. Denne tonnasjen kom til å utgjøre den såkalte hjemmeflåten, mens de resterende 85% dannet uteflåten. [...]

[A]dministrasjonen av flåten [ble] sommeren 1940 delt på London og New York. [...] Tanken om en oppsplitting av ledelsen viste seg altså realisabel og funksjonell, og i tillegg økonomisk gunstig. 

[... 25. april 1940 åpnet The Norwegian Shipping and Trade Mission, med telegramadresse Nortraship,] sine kontorer. Det forberedende arbeidet hadde pågått siden 17. april. Til kontorlokaler hadde man leiet en fullt møblert etasje på rundt 500 kvm., med opsjon på ytterligere to etasjer, i Leadenhall Street 144 i City. [...]

Ved opprettelsen administrerte Nortraship en flåte på over 1000 skip på tilsammen over 4 mill. brt. Av den samlede norske uteflåten gikk omlag 430 skip på bortimot 1,9 mill. brt. tapt fra april 1940 til mai 1945. Rundt 25 000 personer bemannet Nortraship-flåten i april 1940. [...]

Invasjonen [av Norge] kom [...] til å bety en forverring av situasjonen for de norske sjøfolkene. Kongens og regjeringens standpunkt om å kjempe på de alliertes side, førte til at norske skip ble fritt vilt for aksemaktenes angrep på alle hav. I tillegg kom den ekstra belastningen at sjøfolkene nå ble avskåret fra hjemlandet.

Det har vært anslått at det var ca. 25.000 nordmenn ombord på uteflåten i april 1940. I tillegg kom flere tusen mann på britiske, amerikanske og panamaregistrerte skip. [...]

Anslagsvis 30% av de norske sjøfolkene var gift, men de fleste hadde familie, slektninger og venner boende i Norge. En del sjøfolk etablerte familier og kontakter ute i løpet av krigen. For de fleste norske sjøfolk ble likevel skipet det eneste hjemmet i de årene krigen varte. De eneste sosiale institusjoner de kunne ty til i land, var sjømannskirkene. Disse gjorde et utmerket arbeid for sjøfolkene, men kunne naturlig nok ikke dekke alle behov for sosial hjelp.

Skulle de norske sjøfolkene klare sine oppgaver gjennom en lang krig, måtte det sørges for at de fikk all den støtte og hjelp de trengte. Det var mange problemer som reiste seg for de norske myndighetene. De måtte sørge for at sjøfolkenes familier i Norge fikk mulighet til å brødfø seg. Det måtte bygges opp et sosialt apparat som kunne dekke sjøfolkenes behov for pleie og adspredelse i land, og myndighetene måtte stagge misnøye som oppsto som følge av arbeidsforhold, lønnsvilkår m.m. I mye av dette arbeidet kom sjømannsforeningene til å spille en viktig rolle. [...]

Uteflåtens bidrag til de alliertes krigførsel var av uvurderlig betydning. De norske skipene gjorde en innsats på de fleste frontavsnitt under krigen. Allerede i krigens første år ble norske skip i stort antall omdirigert fra fart i nøytrale farvann til fartsområder som var av vital betydning for krigførselen. De fleste ble satt inn i Atlanterhavsfarten.

I en artikkel i det britiske tidsskrift "Motorship" i januar 1941 het det at den norske uteflåtens innsats på det tidspunktet var mer verd enn en million soldater. Dette utsagnet ble senere sitert både av parlamentsekretæren i det britiske skipsfartsdepartementet, Philip Noel Baker, og av lederen av den amerikanske skipsfartsadministrasjonen, admiral Land.

Britenes uttalelser kom i 1941 og må sees i sammenheng med Storbritannias store forsyningsproblemer på den tid, før USA kom med i krigen. Størsteparten av de varer som ble fraktet på norske skip under krigen gikk over Nord-Atlanteren til England. Når vi holder britiske skip utenfor, utgjorde den norske tonnasjen 26 % av den samlede tonnasje som anløp Storbritannia i 1940, og hele 43 % i 1941. Deretter sank den norske andelen relativt sett som følge av det store antall amerikanske skip som ble satt inn i denne farten.

Det er blitt anslått at norske skip brakte vel 6,5 % av alle tørre laster og bortimot 19 % av den oljen som kom til Storbritannia i krigsårene. Norske skip brakte foruten forsyninger av mat, store kvanta krigsnødvendig materiell til britene. Uten den norske handelsflåtens innsats, ville det ha vært svært vanskelig for de allierte å opprettholde den intense bombingen av tyske og tyskkontrollerte områder. Denne bombingen la igjen grunnlaget for invasjonen i Normandie i 1944 hvor norske skip også spilte en viktig rolle.

Den norske handelsflåten seilte inn betydelige beløp under krigen. Fra flåten ble rekvisisjonert 22. april 1940 til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945, hadde Nortraship en bruttoinntekt som tilsvarte mer enn 110 millioner pund. I tillegg innkasserte Nortraship vel 70 millioner pund i erstatning for tapte skip.

Inntektene fra skipsfarten satte nordmennene i stand til å dekke Londonregjeringens driftsutgifter, forsyningskjøp og gjeldsavdrag i krigsårene. Den norske regjering kom dermed i en unik situasjon i forhold til de andre eksilregjeringene i London.

Inntektene fra skipsfarten var imidlertid større enn det som gikk med til å dekke de løpende utgifter. Dermed kunne Nortraship og den norske regjering i London bygge opp en anseelig beholdning av pund og dollar i løpet av krigsårene".

Hentet fra boken: Slaget om Atlanterhavet 1939-1945 og de norske krigsseilerne. Skrevet av Marc Milner og Frode Lindgjerdet, Skallestad 2015: 276.

"Blant norske sjøfolk som var skikket for militærtjeneste, fant mange etter hvert veien inn i bl.a. jagerskvadronene, marinen og brigaden i Skottland. Noen ble også rekruttert inn i amerikanernes 99th Battalion (Separate) som var tiltenkt en nøkkelrolle dersom det skulle bli aktuelt å frigjøre Norge med makt. I tillegg til konvoifarten og den egentlige kampen om Atlanterhavet, deltok norske handelsfartøy under invasjonene av Nord-Afrika, Sicilia, det italienske fastlandet og Normandie. En del seilte også på Stillehavet under krigen der, og 300 norske sjøfolk havnet i japanske fangeleirer under umenneskelige forhold".

Hentet fra boken: Krigsseilere i japansk fangenskap. Skrevet av Aage A. Wilhelmsen, Oslo 2012: 8.

"Det var i alt omkring 900 nordmenn i 97 japanske leirer på Andamanøyene, Filippinene og Java, i Japan, Kina, Korea, Malaysia, Mandsjuria, Mongolia, Thailand og på Sumatra. Dette var ikke bare sjømenn. Det var også misjonærer, forretningsfolk, kvinner og barn. Noen var rene krigsfanger, andre var internert eller satt i husarrest. De ble først satt fri da Japan kapitulerte. Hva de norske fangene i disse leirene opplevde er lite kjent".