Flåtetilhørighet 1940-1945

Norske og utenlandske sjøfolk som seilte i hjemmeflåten i tysk-okkuperte Norge 1940-1945.

Hentet fra boken: Handelsflåten i krig 1939-1945. Av Tore L. Nilsen og Atle Thowsen, Bergen 1990: 95, 99, 105-106, 108-109.

"Tyskerne invaderte Norge sjøveien. Dette førte til en øyeblikkelig og omfattende lammelse av de maritime forsyningslinjene. Våren 1940 hadde både invasjonsmakten, de norske og allierte forsvarerne og landets sivile befolkning behov for skipsrom som kunne dekke de militære og sivile forsyningsbehov. I perioden fra invasjonen 9. april og frem til kampene i Norge var over 10. juni kjempet partene om den norske handelsflåten. Dette førte til at en rekke norske og utenlandske skip som befant seg i Norge under invasjonen, ble direkte involvert i stridighetene. [...]

Medregnet skipene som kom fra Sverige i løpet av sommeren, besto hjemmeflåten pr. 10. juni 1940 av 833 skip over 100 brt. på tilsammen omlag 675.000 brt. 270 av disse var over 500 brt. Samlet utgjorde hjemmeflåten ca. 46,5% i antall men kun ca. 15% i tonnasje av den del av den norske handelsflåten som var over 100 brt. Gjennomsnittsstørrelsen var med andre ord lav, til tross for at det befant seg flere større skip enn vanlig i norske havner 9. april. Det var bl.a. 50 lasteskip på over 3.000 brt. og 10 store tankskip. Årsaken til at såpass mange større skip var i Norge på invasjonsdagen, var at en rekke skip var pålagt pliktturer til hjemlandet med forsyninger på grunn av krigen. En rekke store, kostbare passasjerskip lå i tillegg hjemme i opplag av risikogrunner.

Hjemmeflåten var likevel dominert av mindre passasjer- og lasteskip som før krigen hadde gått i regulær kystfart, samt lokalskip og fiske- og fangstfartøyer. Av de 833 fartøyene over 100 brt. som utgjorde hjemmeflåten ved kapitulasjonen talte rute-, passasjer-, gods-, og lokalskip ca. 280 og fiske- og fangstfartøyene ca. 220. Av lasteskip var det ca. 335, hovedsakelig dampskip mellom 500 og 3.000 brt. I tillegg kom rundt 2.500 registreringspliktige småfartøyer, frakteskuter og fiskefartøyer på mellom 25 og 100 brt. med en samlet tonnasje på omlag 110.000 brt. [...]

Det var ikke klart hvilke skip som var til disposisjon for sivil norsk skipsfart. I de første par månedene etter invasjonen ble omkring 140 skip rekvisisjonert (tatt "in Anspruch") av tyskerne. Tyskerne tok i alt 1158 fartøyer "in Anspruch" for kortere eller lengre tid i løpet av krigen. De fleste av disse var under 100 brt. Av de 833 fartøyene over 100 brt. ble 331 beslaglagt, blant disse flåtens beste og mest moderne skip. [...]

Tyskerne forsynte seg rikelig av hjemmeflåten, og benyttet seg av forskjellige fremgangsmåter for å få hånd om skipene. I starten dreide det seg hovedsakelig om beslagleggelse og tysk drift. Senere forsøkte de å overføre mer og mer av drift og ansvar for fartøyene til de norske myndigheter og redere, uten å gi avkall på den fulle kontroll over dem. Blant de oppbrakte skipene var også en del utenlandske skip. Dette var skip som tilhørte redere i allierte land eller som var tatt med kontrabandelast. [...]

Ca. 13 000 mann var sysselsatte om bord i hjemmeflåtens skip. I månedene etter invasjonen ble imidlertid et stort antall sjøfolk avmønstret som følge av at store deler av flåten ble liggende uvirksom. Da skipene kom i fart igjen, kom ikke alle sjøfolkene tilbake til skipene. Mange hadde skaffet seg arbeid i land. Resultatet var at hjemmeflåten fra første stund manglet mannskap, og verre ble det i løpet av krigen. Skipene var en farlig arbeidsplass, og naturlig nok var det mange sjøfolk som ikke ønsket å seile. [...]

Sjøfolkene ble tvunget til å seile enten de ville eller ikke. Sjøfolk som av en eller annen grunn ble avmønstret fra et skip, ble oppsporet av politiet og sendt til sjøs igjen om ikke tungtveiende grunner var til hinder. Ofte ble sjøfolk passet opp på åpen gate og sendt om bord i skip som manglet mannskap. Resultatet var gjerne at sjøfolkene rømte i land igjen ved første anledning. Rømningen ble et økende problem i løpet av krigen. Tyskerne innførte tukthusstraff for rømming i Norge og dødsstraff for de som prøvde å komme seg til Sverige. [...]

Sjøfolkene i hjemmeflåten seilte i farten på utlandet, innenriksfarten, Svalbard-farten 1940-41, passasjer- og rutefarten og gods- og fraktfarten. [...]

I alt 180 av fartøyene i hjemmeflåten gikk tapt som følge av krigshandlinger i tiden fra 10. juni 1940 til 8. mai 1945. Tallet på omkomne ved allierte angrep var omlag 1030 passasjerer og sjøfolk. I tillegg omkom et ukjent antall tyske soldater. Tapene fordelte seg langs hele kysten. De største materielle tapene skjedde på Vestlandet, mens de fleste tap av menneskeliv skjedde i forbindelse med passasjertrafikken i Nord-Norge.

Det var de største fartøyene det gikk hardest ut over, og de fleste av disse var i utenriksfart. Tilsammen 108 skip over 500 brt. krigsforliste. Av 563 skip mellom 100 og 500 brt. ble 64 senket, og av den store flåten av småfartøyer mellom 25 og 100 brt. var det bare 8 som krigsforliste. De fleste angrepene og senkningene ble foretatt av fly. I alt 65 av senkningene en kjenner årsaken til, skyldtes flyangrep. Ubåtene var ansvarlige for senking av 24 fartøyer, motortorpedobåter og andre overflatefartøyer for 16, mens 35 forliste som følge av minesprengning. For 40 av fartøyene som gikk tapt har det ikke vært mulig med sikkerhet å fastslå forlisårsaken.

Minesprengning dominerte som forlisårsak i det første okkupasjonsåret. Etter hvert økte imidlertid angrepene fra fly og ubåter og høsten 1941 ble en periode med store tap for hjemmeflåten. I løpet av 1942 skjedde en nedtrapping i de alliertes angrep langs norskekysten, og fra august 1942 til august 1943 krigsforliste bare fem norske fartøyer i sivil fart langs kysten. Minst tre av disse gikk på miner. Den reduserte innsatsen mot skipsfarten langs Norskekysten må sees i sammenheng med situasjonen i Nord-Atlanteren. De allierte måtte samle alle sine krefter for å bekjempe de tyske ubåtene som truet med å stoppe de livsviktige forsyningene til Storbritannia.

Utover i 1944 da krigslykken hadde snudd seg, hadde det britiske flyvåpenet mer tid og krefter til å sette inn angrep mot skipstrafikken på Norskekysten. Fra høsten 1944 skjedde en kraftig opptrapping av allierte angrep langs Norskekysten med store tap for hjemmeflåten. Det ble en usedvanlig tung og vanskelig tid for de som fortsatt måtte seile for å få frem nødvendige forsyninger og opprettholde forbindelsene mellom landsdelene og i distriktene".