Flåtetilhørighet 1940-1945

Norske sjøfolk som seilte i den norske marine 1940-1945.

Hentet fra boken: Slaget om Atlanterhavet 1939-1945 og de norske krigsseilerne. Skrevet av Marc Milner og Frode Lindgjerdet, Skallestad 2015: 282, 284, 288-293, 302.

"Det lyktes Sjøforsvaret å redde unna 13 fartøyer før okkupasjonen var et faktum. Jageren KNM Draug var den første, bygd i 1908, og kom over med det tyske fraktefartøyet Main som prise. Jageren var bare på drøyt 500 tonn, bestykket med seks 76 mm kanoner og tre torpedokanoner, men ble satt inn i konvoieskorte langs østkysten av Storbritannia. Jageren KNM Sleipner kom seg også unna. Sleipner-klassen var blant Norges mest moderne fartøy da krigen brøt ut, i alt seks av denne typen ble bygd i årene 1936-1938. De hadde et deplasement på nesten 600 tonn, var bestykket med tre 100 mm kanoner, to torpedorør og fire synkeminekastere. Søsterskipet Æger ble senket av tyske fly 9. april etter selv å ha senket det tyske forsyningsskipet Roda. Resten ble tatt av tyskerne og satt inn i tjeneste for Die Kriegesmarine. 

Andre som kom seg unna var oppsynsskipene Fritjof Nansen, Heimdal og Nordkapp, samt ubåten B1 (senere for det meste brukt til trening i Storbritannia). To motortorpedobåter under bygging i Storbritannia ble snart også satt i tjeneste. Sju sivile fartøy rekvirert av Marinen kom seg også over. De norske fartøyene som var i stand til det, ble snart satt inn i patruljering i Nord-Atlanteren med base på Island. Her kom også det første tapet i utlegd da Fritjof Nansen gikk på et skjær og sank ved Jan Mayen 8. november 1940. Mannskapet på 67 reddet seg i land og ble senere plukket opp av Honningsvåg.

Marinens første base i utlegd ble etablert i Rosyth, Skottland, 30. juni 1940, hvor KNM Heimdal fungerte som depotskip. Basen ble snart flyttet til Port Edgar. I juni 1940 begynte også oppbyggingen av kommandostrukturer med bl.a. etableringen av Sjøforsvarets overkommando i London 20. juni 1940. De fartøyene som ble reddet unna tyskerne hadde naturlig nok sitt mannskap. I juni 1940 var denne styrken på 600 mann. Men skulle Marinen gjenoppbygges for å settes i kampen om Atlanterhavet, måtte den tilføres både nye mannskaper og fartøy. Flere sjøfolk fra handelsflåten ble overført til Marinen etter hvert som handelsfartøy ble senket. Mange hvalfangstskuter ble også ombygd til patruljefartøyer og minesveipere, siden de var relativt små, men allikevel sjødyktige og robuste fartøy. Ombyggingen fant sted i Halifax på Nova Scotia. En del hvalfangstskuter ble også overført til britene når det manglet nordmenn til å bemanne dem. 13. desember 1940 ble det også innført verneplikt for norske borgere i Storbritannia, og i 1941-42 ble denne utvidet til alle nøytrale og allierte stater. 

Bare i 1941 klarte 2000 nordmenn å rømme til Storbritannia over Nordsjøen. Flere kom også over i forbindelse med de britiske kommandoraidene mot norskekysten det året, i hovedsak Reine og Moskenes i Lofoten, samt Måløy og Vågsøy i Sogn og Fjordane. Andre dro via Sverige. Før det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941, gikk den siste ruten stort sett over Sovjetunionen, senere med fly via den såkalte Stockholmsruten. I Halifax på Newfoundland ble det opprettet en egen norsk treningsleir for marinepersonell som fikk navnet Camp Norway. Ved skolen ble det utdannet artillerister for både Marinen og handelsfartøyene, totalt noe over 1000 mann. Det ble også anlagt norske skoler for marinepersonell i New York og Dumbarton i Skottland. Rekruttutdanningen ble gitt ved Skegness, også Skottland, og Linconshire i England. Men bortsett fra radiotelegrafi, måtte de norske mannskapene på britiske skoler for spesialisering og teknisk utdannelse.

De norske sjøstridskreftene som ble bygd opp i utlendighet, ble i hovedsak satt inn i konvoieskorte under britisk ledelse. Norske marinefartøy deltok først i eskorte av kystkonvoier rundt Storbritannia og Gibraltar-konvoiene. Jageren HNoMS (His Norwegian Majesty's Ship) King Haakon V var sjøsatt i april 1942, og ble gitt i gave fra USA og overrakt 16. september samme år. I november var jageren en del av eskorten til Atlanterhavskonvoien SC-108, men overfarten viste at fartøyet var lite egnet for operasjoner i rom sjø. Fra mai 1943 ble det derfor satt inn i eskorte av konvoier langs kysten av Nord-Amerika, fra Labrador til Karibia og eskorterte 79 konvoier uten hendelser frem til krigens slutt.

Av de 50 jagerne av Town-klassen som britene fikk fra USA i bytte for baser på Bahamas fra høsten 1940, fikk Norge fem. [...] Norge fikk også tre britiske jagere av Hunt-klassen.[...] Også disse ble i hovedsak brukt som konvoieskorte. [...] 

HNoMS Svenner og Stord var av den større S-klassen av jagere på 2400 tonn, og av de største fartøyene Marinen opererte i eksil. [... De] drev for det meste med fjerneskorte for konvoiene i Nordishavet. [Stord var med på senkningen av den tyske slagkrysseren Scharnhorst ...]. Begge S-klassejagerne var med på invasjonen i Normandie som del av bombardementsgruppen for Sword-stranda. [Svenner ble truffet av en torpedo fra tysk torpedobåt og den] norske jageren sank i løpet av 20 minutter. 219 mann omkom og 185 ble reddet. [...] Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen deltok norske marinefartøy også i eskorten av konvoiene til Murmansk og Arkhangelsk. Her var jageren Stord med på å eskortere den nest siste Murmansk-konvoien som kom frem 25. april uten tap.

De trofaste sliterne i kampen om Atlanterhavskonvoiene var korvettene. I alt 288 [skip i Flower-klassen ble laget], av disse fant seks veien inn i Den norske marine. [...] De var på knapt 1000 tonn, var 62,5 meter lange og hadde et mannskap på 85 mann. Maks fart var 16 knop, for sakte for å kunne henge med en moderne slagflåte, men tilstrekkelig for å eskortere saktegående handelsfartøy. [...]

Norge fikk også overført en rekke minesveipere, i alt 38 var innom norsk tjeneste i løpet av krigen. [...] Norske minesveipere opererte i Middelhavet og Den persiske gulf, men først og fremst i farvannene rundt Storbritannia. [...] Enheter som MTB- og motorlaunch-skvadronene, samt Shetlandsbussene, gjennomførte flere farefulle oppdrag som rammet den tyske krigsinnsatsen hardt. [...] 

Under tiden i eksil opererte Marinen i alt 12 jagere, seks korvetter av Flower-klassen og en av Castle-klassen, 30 MTB-er, 9 motorlauncher, 4 ubåter, 4 ubåtjagere, 38 minesveipere, 12 patruljefartøy og 2 depotskip. Totalt tjenestegjørende kom opp i 7366 kvinner og menn, 2238 av disse tjenestegjorde om bord på marinens fartøy, og ytterligere 1450 bemannet skyts om bord på handelsfartøy. For å forsvare norskekysten etter frigjøringen ble det også trent 496 kystvernartillerister, 23 av disse ble satt inn for å forsvare Sørøya i februar 1945. Sjøforsvaret hadde også et eget kvinnekorps, opprettet i 1942, og som fordelt på de ulike stasjonene, tjenestegjorde innen sanitet, forpleining, administrasjon og samband. Etter at de norske styrker i Norge kapitulerte 7. juni 1940, mistet Marinen 27 fartøy og 13 skøyter og hadde rundt 646 drepte. De overlevende skipene ble enten tilbakeført til britene eller fortsatte i norsk tjeneste etter krigen".