Flåtetilhørighet 1939-1945

Norske sjøfolk som seilte i utenlandsk handelsflåte 1939-1945 (nøytrale og senere allierte handelsskip).

Hentet fra boken: Murmansk konvoiene. Mennesker i et arktisk krigsdrama. Skrevet av Harald Henriksen, Oslo 2011: 169-172.

"Begge de krigførende parter ble tidlig klar over at utfallet av krigen i Europa i stor grad ville avhenge av om transportveiene kunne holdes åpne. For de allierte var det avgjørende at forsyningslinjene over havet kunne opprettholdes for frakting av drivstoff, matvarer, våpen og råmaterialer til England og Sovjetunionen. For Tyskland var det ubåtvåpenet som skulle avskjære de allierte forsyningslinjene, i første rekke skipstransporten fra USA til England.

Konvoirutene over Atlanterhavet fra USA til Storbritannia var den viktigste kamparenaen for de tyske ubåtene. Antallet operative tyske ubåter i Atlanterhavet nådde sitt maksimum i mai 1943, da i alt 120 ubåter jaktet på handelsskipene som seilte i de allierte konvoiene. Tapene av allierte handelsskip var størst i Nord-Atlanteren. I årene 1941 og 1942 gikk til sammen nesten ni millioner bruttotonn handelstonnasje tapt i dette sterkt trafikkerte havområdet.

For de nordatlantiske konvoiene var mars 1943 den mest kritiske måneden, da flere enn 40 handelsskip på til sammen 470 000 tonn gikk tapt. Tapene var så alvorlige at det på alliert side ble stilt spørsmål om det var forsvarlig å opprettholde de nordatlantiske konvoiene. "Tyskerne var aldri så nær ved å lykkes i å ødelegge forbindelseslinjene mellom Den gamle og Den nye verden som i de første 20 dagene av mars," skrev det britiske Admiralitet i et tilbakeblikk på 1943. Tapene av alliert handelstonnasje kulminerte i mai 1943. Den tyske ubåtkommandoen trakk deretter størstedelen av sine ubåter ut av Atlanterhavet på grunn av det katastrofale tapet av ubåter.

Også de allierte konvoiene som fraktet krigsmateriell og forsyninger fra England og USA til Nordvest-Russland ble påført meget store tap. Tyske ubåter og fly kunne fra baser i Nord-Norge gjennomføre sterke og nesten sammenhengende angrep på de store konvoiene PQ 16 og PQ 17 på vei til Murmansk  og Arkhangelsk, tungt lastet med krigsmateriell til Sovjetunionen. I den lyse arktiske sommeren kunne tyske rekognoseringsfly følge de allierte konvoiene dag og natt og dirigere ubåter og torpedofly til havområdet der konvoiene befant seg.

De store allierte tapene av handelsskip og eskortefartøyer våren og sommeren 1942 førte til at konvoifarten på Nordvest-Russland ble midlertidig innstilt. Tyskernes fremmarsj på østfronten og sterkt politisk press fra Sovjetunionen førte imidlertid til at nye store allierte konvoier igjen måtte seile ut i Barentshavet høsten 1942 med kurs for Nordvest-Russland. [...] 

Murmansk-konvoiene, både østgående og vestgående, var i hele havområdet fra Jan Mayen til Kola under konstant trussel fra tyske bombefly, torpedofly, ubåter og overflateskip som opererte fra baser i Norge. Konvoi- og eskortemannskapene måtte være kontinuerlig på vakt mot tyske angrep.

Blant sjøfolk flest var farten med Ishavs-konvoiene ansett for å være en dødsreise. Redningsmateriellet var gjennomgående for dårlig i det barske klimaet. Når skip ble senket, hadde de som overlevde torpederinger og bombeangrep liten sjanse til å greie seg i det kalde havet. De som havnet i sjøen døde etter noen få minutter. Skadde og dyvåte sjøfolk kunne ikke holde ut lenge i de åpne livbåtene. Storm og vintervær forsterket påkjenningene.

Det var særlig i Barentshavet, i havområdet Bjørnøya - Novaja Semlja - Kvitsjøen at de tyske angrepene var mest intense. Mannskapet på konvoiene døpte havområdet nordøst for Bjørnøya for Suicide Junction - Selvmord-krysset. Barentshavet skjuler en kjempemessig skipskirkegård. Det skjuler også flere tusen omkomne sjøfolk fra senkede handelsskip og marinefartøyer".

Hentet fra boken: Handelsflåten i krig 1939-1945. Av Tore L. Nilsen og Atle Thowsen, Bergen 1990: 158-159.

"De alliertes viktigste siktemål i Middelhavet var å hindre aksemaktene i å få fraktet forsyninger til troppene i Nord-Afrika. I den sammenheng kom den britiske kolonien i Malta til å spille en sentral rolle.

Malta var et knutepunkt for trafikken i Middelhavet og var som britisk ubåt- og flybase en konstant trussel mot tysk og italiensk aktivitet i området. Aksemaktene forsøkte med alle midler å isolere øya, og de allierte hadde store problemer med å seile inn tilstrekkelig med forsyninger.

Maltakonvoiene hadde en helt annen sammensetning enn konvoiene i Atlanterhavet. Konvoiene besto av relativt få handelsskip med omfattende eskorter. De var utsatt for harde angrep, og led store tap. Sommeren 1942 var situasjonen kritisk for Malta. Flere konvoier ble nærmest utradert. Av 12 handelsskip i den såkalte "Pedestal Convoy" gikk hele 9 tapt. I tillegg mistet konvoien 4 eskorteskip, mens flere av de andre skipene i konvoien ble skadet. Med konvoien "Portcullis" som nådde Malta i desember 1942 ble imidlertid situasjonen på Malta på det nærmeste normalisert.

Med aktiviteten i Middelhavet ble de alliertes forsyningslinje fra Gibraltar til Alexandria brutt fra sommeren 1940 til begynnelsen av 1943. Soldater og militært utstyr fra Storbritannia til basen i Egypt måtte i denne perioden fraktes den lange veien rundt sydspissen av Afrika. I den forbindelse ble Freetown på vestkysten av Afrika et viktig bunkringssted.

Freetown som før krigen hadde vært ubetydelig hva skipsfart angikk, ble etter sommeren 1940 et av de alliertes viktigste samlesteder for konvoier. Stedet var strategisk plassert på ruten mellom Storbritannia og Midt-Østen. Byen hadde en naturlig havn som kunne ta 150 skip, men hadde ellers dårlige fasiliteter.

Etter inngåelsen av Lend-Lease avtalen mellom Storbritannia og USA i mars 1941 kom imidlertid forsyningene av militært utstyr til områdene rundt det indiske hav hovedsakelig over Stillehavet fra USA.

Etter at de allierte i desember 1942 hadde fått en viss kontroll over den militære situasjonen i Nord-Afrika, begynte man å sende konvoier direkte fra Trinidad til Middelhavet, uten å ta veien om Halifax. Konvoiene over Atlanteren og inn i Middelhavet ble utsatt for harde angrep og led store tap. I løpet av første halvår 1943 gikk bl.a. 9 norske skip tapt i denne farten".

Hentet fra boken: The Quiet Heroes. British Merchant Seamen at War 1939-1945. Bernard Edwards, Barnsley 2010: 1-2.

"The men of Britain's Merchant Navy, although unarmed civilians going about their normal business, were the first to be involved in the war against Nazi Germany. Less than nine hours after the declaration of war, at 11 am on 3 september 1939, the Donaldson liner Athenia was sunk without warning by a U-boat off the west coast of Ireland. From that moment onwards, British merchant seaman were constantly in the front line in all quarters of the globe. For almost six years they faced, without flinching, their own private hell of torpedoes, bombs, shells and mines, all the while fending off their old arch-enemy the sea. Sorely pressed, and often tired near to death, they kept open Britain's tenuous lifelines, bringing in millions of tons of raw materials, oil, food, arms and ammunition, without which the country could not have survived. [...] The price they paid for their bravery and dedication was horrendous: 2,426 ships lost, 29,180 men killed and countless hundreds maimed and wounded".