Sjømannskirkene på utefronten

Annen verdenskrig ble på mange måter en stor utfordring for sjømannskirkene på utefronten – praktisk, administrativt og arbeidsmessig. Kirkenes tilbud trengtes mer enn noen gang.

Hentet fra boken: Handelsflåten i krig 1939-1945. Krigsseiler: krig, hjemkomst, oppgjør. Bind 4. Av Guri Hjeltnes, Oslo 1997: 112-113, 117-119, 122, 125, 127-129, 131-133, 142, 153-154.

"Sjømannsmisjonens krigshistorie ble innledet med et dramatisk fortegn, men organisasjonen var på ingen måte uforberedt.

Hovedkontoret var plassert i Bergen, men ut over kontinentene var solide forankringspunkter bygd opp over hele kloden. Prester, personale, eiendommer med kirker – til sammen 27 stasjoner – fantes i tretten land i fire verdensdeler, Europa, Nord- og Sør-Amerika, i Sør-Afrika og i Østen.

Et mangeårig motto for organisasjonen har vært «Den norske Sjømannsmisjonen følger Handelsflåten». Og norsk sjømannsmisjon fulgte utviklingen i norsk skipsfart. […]

Under 2. verdenskrig ble Sjømannsmisjonens arbeid startet på ny i en rekke havner der man på grunn av trafikkforskyvning hadde nedlagt virksomheten. Flere nye stasjoner ble også etablert. […]

Den norske Sjømannsmisjons krigshistorie etter 9. april 1940 kan deles i to, utviklingen i det okkuperte Norge og forløpet i utlandet. [...] Utestasjonenes økonomi ble umiddelbart rammet. Fram til 9. april 1940 ble lønningene til Sjømannsmisjonens ansatte utbetalt fra Bergen. Nå måtte stasjonene brått greie utgiftene til den daglige drift [på annen måte]. Og dette skjedde attpåtil på et tidspunkt da dørtersklene til sjømannskirkene ble nedrent av store mengder hvalfangere og sjøfolk som søkte råd, hjelp og et sted å være. [...]

På samme måte som Norsk Sjømannsforbud ble Den norske Sjømannsmisjon i Tyskland og tysk-okkuperte land henvist til å kjempe for sin tilværelse på egen hånd. [...] De norske sjømannsprestene i Tyskland spilte en viktig rolle for de tusener av nordmenn som satt i leire og tukthus [...].

Sjømannskirken i London, St. Olavs kirke, skulle bli et samlingssted for mange nordmenn som under 2. verdenskrig oppholdt seg i London. [...] I 1940 besøkte 45 000 personer Londonkirkens leseværelse, på morgen- og kveldsgudtjenester deltok 9750 mennesker. 14 000 kom til samlinger søndag og onsdag. Det ble arrangert 43 turer til London og omegn, for til sammen 900, først og fremst norske hvalfangere og sjøfolk, som ikke hadde vært i landet eller storbyen før. Kirkens ansatte gjennomførte i dette første krigsåret 1912 skipsbesøk, besøk til syke og trengende, visitter på kontorer og i ulike losjer. Innrykket av hvalfangere preget den norske kolonien i London det første krigsåret og også kirkens virksomhet. [...] Med en gang kirken åpnet om morgenen, var lokalene fylt. [...] Besøkene til kirken i Liverpool var svært omfattende i 1940, og sjøfolk og hvalfangere ytte sitt for at virksomheten skulle holdes oppe. [...]

Krigen førte til store forandringer i Skottland og åpnet nye perspektiver for Sjømannsmisjonens virksomhet. Dels måtte det regulære virket blant handelsflåtens folk utbygges videre og legges om på grunn av den store trafikkøkningen på Glasgow. Dels måtte rammen for Sjømannsmisjonen arbeid utvides, fordi Norge fikk såpass store stasjonære kontingenter i Skottland. Hær, flyvåpen, marine, egen utdanningsavdeling for skyttere til handelsflåten, samt en egen fiskerkoloni i Nord-skottland, mange norske evakuerte, norske sykehus, nytt sivilt administrasjonsapparat - alt lå innen rekkevidden av Sjømannsmisjonen.

I Canada oppsto [... et stort] behov for Sjømannsmisjonens tjenester i Halifax, Nova Scotia. [...] Norge var godt representert i den internasjonale kolonien. Alltid lå det norske skip i Bedford Basin. Størsteparten av hvalfangerflåten var blitt dirigert til Halifax etter at Norge ble okkupert. Tusener av nordmenn strandet i denne kosmopolitiske byen i den første krigstiden, mange uten særlige språkkunnskaper og med begrensede økonomiske midler. [...] om lag 50 000 personer gikk ut og inn på [kirkens leseværelse] og kontoret mellom juli 1941 og oktober 1945. 185 gudstjenester ble besøkt av om lag 11 500 tilhørere, 31 bibel- og andaktsstunder trakk om lag 800 deltakere. Det ble foretatt 11 vielser, 49 begravelser, 13 barnedåper og 39 søkte nattverd. [...] Det kirkens ansatte viet mest tid til, var skipsbesøkene, i alt ble om lag 1750 skuter besøkt, 75% av disse lå forankret i Bedford Basin eller på elven. [...] En lengre periode, især under den tyske ubåtoffensiven Operasjon Paukenschlag vinteren og våren 1942, hørte det med til dagens orden at torpederte sjøfolk ble landsatt i Halifax. Det var for lite sykehusplasser, og den norske stat opprettet et eget hospital, "Sick Bay", og et legekontor. Kirken gjennomførte i krigsårene 915 sykehusbesøk og om lag 6100 syke fikk en visitt. Kirkens folk reiste også til en rekke avsidesliggende hospital [...]

For Sjømannsmisjonen betydde USAs inntreden i verdenskrigen at stasjonen i New York mer enn noen gang kom i sentrum for arbeidet. For norske sjøfolk var kirken i Brooklyn fra mange år tilbake et ankerfeste. I krigsårene var den både et etablert og trygt norsk sted å være. Kirkens lokaler var når den var fylt med mennesker en summende børs med siste nytt hjemmefra, informasjoner og spekulasjoner om krigens gang, nytt og rykter om skipskamerater og slekt. [...] Arbeidsmengden i New York overgikk alle andre norske sjømannskirker på utefronten. Pengeoppbevaring, oppbevaring av bagasje, postekspedisjon, korrespondanse [etc.]. Den frivillige innsatsen fra kvinner i alle aldre var avgjørende, forsåvidt ved alle sjømannskirker, men i verdensmetropolen New York var besøket i kirken større enn andre steder. Det fantes et betydelig norsk oppland som trådte støttende til. [...]

En mer fleksibel norsk bank har nok ikke eksistert enn sjømannskirkene i krigens år. Ved siden av å holde åpent fra tidlig morgen til sein kveld for ekspedisjon av beløp ut og inn, gikk kirkens folk på skipsbesøk når skipene kom inn. Mange fant det lurt å levere fra seg noen sparepenger til kirkemedarbeideren straks han kom om bord. [...]

Den norske Sjømannsmisjon var godt forberedt på en mulig storkrig. Forberedelser var gjort med tanke på en situasjon der båndene til Norge ble kuttet. Da forbindelsen til hovedkontoret i Bergen faktisk ble brutt, fortsatte sjømannskirkene ufortrødent sitt vanlige virke. I tillegg til den daglige dont økte mange av kirkens arbeidsoppgaver. Besøkene i kirkene har aldri vært så mange som under 2. verdenskrig. Umiddelbart var det norske skipsbesetninger som samlet inn penger og støttet prestene og kirkene i deres arbeid. En god, gammeldags dugnadsånd svevet over sjømannskirkenes virksomhet. Men det økonomiske ansvaret for driften krigen igjennom påtok London-regjeringen seg, ved Kirkedepartementet".