Leif Vetlesen

Matrosen som ble politisk og organisatorisk aktiv og som etter krigen engasjerte seg i saken om "Nortraships hemmelige fond"

Følgende er hentet fra "Krigsseiler: krig, hjemkomst, oppgjør", bind 4 i verket Handelsflåten i krig 1939-1945, av Guri Hjeltnes. Oslo, 1997, s. 411, 413-415, 500-501, 503-508, 511, 516-518, 541-544:

"Leif Vetlesen, med oppvekst på beste vestkant i Oslo - som han bokstavelig talt seilte vekk fra - hadde nettopp tatt examen artium fra Oslo katedralskole da han dro til sjøs [som dekksgutt] i juni 1939. [...]

[Matros] Vetlesen hadde seilt i atlanterhavsfart i nesten fem år da han sommeren 1944 gikk i land, etter å ha fått jobb ved Norsk Sjømannsforbunds hovedkontor i London. [Vetlesen kunne snakke, lese og skrive flytende engelsk, dessuten hadde han noe kjennskap til tysk og fransk]. Den nye medarbeideren ble rosende omtalt av Ingvald Haugen i Medlemsbladet som "... en av våre dyktigste skipstillitsmenn". I slutten av 1944 og vinteren 1945 var Vetlesen den mest benyttede foredragsholder Norsk Sjømannsforbund hadde i Storbritannia. Han reiste rundt i avdelingene og talte på organisasjonsmøter, medlemsmøter og deltok i tillitsmannkurs". [I juli 1944 ble Vetlesen tilsatt som redaksjonssekretær i Norsk sjømannsforbunds medlemsblad ved forbundets daværende hovedkontor i London. Fortsatte i samme stilling i Oslo fra august 1945].

"Hvordan var mottakelsen av sjøfolkene på norsk jord? Sjøfolkene kom hjem med visshet om at Norge var fritt og krigen var slutt. "Den tidligere matrosen og i etterkrigstiden forkjemper for krigsseilernes sak, Leif Vetlesen, formulerer det slik: "... Det blir så veldig ofte glemt, ikke minst av krigsseilerne selv - vi hadde oppnådd det vi kjempet for, vi fikk et fritt land. Og det var den store belønningen for innsatsen vår å komme hjem til et fritt land. Det overskygger etter min mening alt annet. [...]

Leif Vetlesen forteller om det første familieselskapet han var i etter hjemkomsten: "Fetteren min kom bort til meg og sa 'Hei Leif, hyggelig å møte deg. Du var heldig som slapp unna hele krigen'. Da hadde jeg seilt i Atlanterhavskonvoiene i praktisk talt fem år. [...]

Jeg tror jeg selv undervurderte handelsflåtens innsats pr. 1945 og at hjemmefronten hadde tatt så veldige dimensjoner inne i hodet mitt, så jeg personlig ble ikke særlig støtt over replikker om at jeg ikke hadde gjort så mye".

"Kanskje hadde vi rett og slett ikke så høyt bilde av vår egen innsats den gang", sier Leif Vetlesen. "Vi forsto vel ikke helt hvor betydningsfull handelsflåten var, ikke bare at den brakte forsyninger til England, men hvilken enorm betydning handelsflåten hadde for Norges økonomi i årene etter krigen".

Leif Vetlesen gikk så inn i kampen for Nortraships fond, og kom i opposisjon med Norsk Sjømannsforbund. Ingvald Haugen (formann i Norsk Sjømannsforbund) skrev artikkel i Arbeiderbladet 4. mars 1948 om Norges Kommunistiske Parti som ønsket at det var på tide å få slutt på hemmelighetskremmeriet rundt Nortraships fond, sannheten måtte snart komme for en dag. [...]

Haugen gikk i artikkelen nærmere inn på to personer, Leif Vetlesen og lvar Brodin. De to var begge tillitsmenn i Norsk Sjømannsforbund, de var begge medlem av NKP og tilsluttet Sjømennenes Landsentral av NKP (en organisasjon opprettet i 1945 som, sett med Sjømannsforbundets øyne, hadde til formål å gjøre NSF til en fullt ut effektiv kamporganisasjon og å ta seg av den faglig-politiske skolering av sjøfolk).

Verken Vetlesen eller Brodin var med i Hovedaksjonsutvalget (etter et møte i Oslo i 1947, hvor 300 krigsseilere deltok, ble det valgt en komite som fikk navnet "Hovedaksjonsutvalget for Nortraships hemmelige fond"), men begge påtok seg aktivt for aksjonsbevegelsen - de to reiste land og strand rundt i Norge for "... å rakke ned på Norsk Sjømannsforbund", skrev Haugen i Arbeiderbladet.

De to forgrunnsfigurene var kjent som kommunister og var tidligere koblet til uroligheter blant sjøfolkene. For Norsk Sjømannsforbund så det ut som om de to utnyttet misnøyen med Nortraships hemmelige fond og Aksjonsbevegelsen for å skape vansker for Sjømannsforbundet og for å sikre nye medlemmer til NKP. Ja, det var en "ren kommunistisk manøvre", erklærte Sjømannsforbundets formann.

For den vanlige sjømann, for den alminnelige krigsseiler som bare ønsket å få utbetalt et krigsrisikotillegg de hadde hørt om i en årrekke, virket Haugens artikkel og ordbruk som et usaklig og usant angrep med det formål å kompromittere Aksjonsbevegelsen i offentligheten.

Var det ikke slik at kommunistene kjempet for å erobre Norsk Sjømannsforbund, og var ikke Nortraship-saken et viktig ledd i denne kampen? Leif Vetlesen reiser selv disse spørsmålene i sin bok og svarer et ubetinget ja på begge spørsmål.

Når det gjaldt NKP ble sjømannsapparatet, den såkalte Sjømennenes Landssentral av NKP, raskt overtatt av sjøfolk som hadde seilt ute under krigen - Ivar Brodin, Aage Dahl Eriksen og Leif Vetlesen. Men i den massebevegelse som vokste fram, var kommunistene i mindretall sett i forhold til den store oppslutningen.

De få aktive kommunister var dyktige organisatorer. Resolusjoner og erklæringer ble forberedt og massemøtene ble godt lagt opp og ledet: flammende hovedtale, planlagte appeller, informasjonsmateriell ble delt ut, skriftlige vedtak forberedt. Hovedaksjonsutvalget og deres utsendinger traff sjøfolkene hjemme: her var noen som argumenterte godt for deres krav".

Det hele endte, kort fortalt, med at Vetlesen og flere andre kommunister ble ekskludert fra Norsk Sjømannsforbund.

"Mange alminnelige sjøfolk var forbitret over beskyldningene og den politiske brennmerkingen de i disse etterkrigsårene opplevde fra Arbeiderpartiet og Norsk Sjømannsforbunds side".

"Leif Vetlesen ble valgt inn som medlem i Hovedaksjonsutvalget 1. desember 1948. Da var han ekskludert av Sjømannsforbundet og stilte for fullt. Året etter ble Vetlesen ekskludert av Norges Kommunistiske Parti, da han fulgte Peder Furubotns fløy i oktober 1949.

NKP gjorde deretter sitt for å fjerne Vetlesen fra Hovedaksjonsutvalget. Da det ikke lyktes, vendte NKP ryggen til aksjonen. Sjømennenes Landssentral gikk i oppløsning. I hovedorganet Friheten ble Vetlesen redusert fra å pryde titler og oppslag over flere spalter til en anonym "innleder". Friheten og Arbeiderbladet var definitivt lukket for Hovedaksjonsutvalget.

Skulle aksjonen lykkes i det kalde klimaet i Norge sist på 1940-tallet, var man avhengig av å ha en mann som kunne bruke all sin tid på saken, reise rundt i landet, organisere og holde foredrag. Det var i praksis bare Leif Vetlesen som hadde anledning til dette. Han var behørig ekskludert fra det gode og mindre gode selskap, arbeidsløs, forhindret fra å få jobb som krevde medlemskap i fagbevegelsen. Fra årsskiftet 1950-51 jobbet Leif Vetlesen fulltid for Hovedaksjonsutvalget. Først fra juni 1952 besluttet man å yte ham 500 kroner måneden. Da trodde man at rettssaken ville komme opp høsten 1952, eller senest tidlig i 1953. Men ytterligere et år skulle gå.

I offentligheten møtte Hovedaksjonsutvalget og heltidsaksjonisten Vetlesen en isende kulde. Men det som møtte den veltalende utsendingen på små og store steder Norge rundt, var stappfulle lokaler, hjertelig mottakelse og overveldende begeistring.

Og det er på sine reiser i denne perioden at Leif Vetlesen, organisasjonsbyggeren, etablerte en ny plattform - lokale krigsseilerforeninger stiftes en etter en langs hans reiserute. Resultatet: Norges Krigsseilerforbund opprettes i september 1951, da representanter for tolv lokale krigsseilerforeninger samles på et konstituerende landsmøte i Oslo. Den nå 30 år gamle Vetlesen velges til formann. På det tidspunkt er han også fungerende formann for Hovedaksjonsutvalget. Trådene samles. Men vil den brede massebevegelse og dens unge ledelse, utstøtt og uten bredere støtte, kunne lykkes i sine mål"?

Dommene i retten:

"Hva var oppe i Oslo byrett (i 1948]? Saken gjaldt eiendomsretten til Nortraships Sjømannsfond - som var det offisielle navnet etter at St. prp. nr. 17 ble vedtatt av Stortinger 6. desember 1948.

Saksøkeren, Hovedaksjonsutvalget, mente at fondets midler var tilbakeholdte krigsrisikotillegg, og at de sjøfolk som hadde seilt ute under krigen dermed hadde rettslig krav på å få pengene utbetalt til hver især. Saksøkte, Staten, hevdet at et slikt rettslig krav ikke var til stede, og at Staten hadde den fulle og hele eiendomsrett og disposisjonsrett over fondet - med en bindende klausul, som for øvrig ingen motsa - at det skulle brukes til beste for norske sjøfolk. [...]

Retten fant at den disposisjon av midlene som var foretatt, ved Stortingets beslutning av 6. desember 1948, om opprettelse av Sjømannsfondet, "... er i overensstemmelse med den mellom Ministry of Shipping og Nortraship trufne ordnings formål". Det hørte ikke under retten å ta standpunkt til de nærmere regler for utbetaling av fondets midler. Den enstemmige byrettsdommen var i full overensstemmelse med det syn som var fremholdt og forfektet av Staten, Nortraship og sjømannsorganisasjonenes ledere, med Ingvald Haugen som hovedtalsmann".

"Etter nederlaget i Stortinget for aksjonsbevegelsens og krigsseilernes argumentasjon og synspunkter, i desember 1948, sluttet enda flere krigsseilere opp om aksjonsbevegelsen. I 1950 fantes 37 ulike lokale aksjonsutvalg, antallet fullmakter nådde opp i 9000. I tillegg kom tilslutning fra møter, skipsmannskaper og lokale foreninger. I Høyesteretts behandling av saken i 1954 opplyste J. B. Hjort at 11 000 sjøfolk sto bak aksjonen.

Det skulle gå tre og et halvt år fra det tidspunkt Hovedaksjonsutvalget for Nortraships hemmelige fond tok ut stevning mot den norske stat ved Skipsfartsdepartementet, 30. mars 1948, og fram til dom falt i Oslo byrett 19. september 1951. Saksøkte, Staten, ble frifunnet. Saken ble anket videre, og etter ytterligere to og et halvt år falt dom i Høyesterett 13. februar 1954. Saksøkte, Staten, ble frifunnet. Krigsseilerne, ved Hovedaksjonsutvalget, tapte. I all hovedsak var Høyesterett en stadfesting av Oslo byretts dom". Krigsseilernes mangeårige aksjon for å få seg tilkjent fondets penger førte ikke fram. Saksomkostninger ble ikke ilagt.

"Hovedaksjonsutvalget oppfattet det slik at det ikke hadde vært noe rettslig hinder for at Staten, istedet for å avsette midlene til et fond, hadde kunnet imøtekomme de krav som kom til uttrykk fra krigsseilerne og deres etterlatte. Under henvisning til dette anmodet Hovedaksjonsutvalget i et brev til Stortingets presidentskap 24. februar 1954 om fornyet stortingsbehandling. Taushet fulgte. Noe svar kom aldri. Leif Vetlesen kommenterer: "Myndighetenes holdning hadde med andre ord ikke endret seg under sakens gang. Aksjonsbevegelsen eksisterte fortsatt ikke for dem. Krigsseilerne var ikke-personer.

Nederlaget i Høyesterett var et stort sjokk for krigsseilerne. Den voldsomme mobiliseringen landet over, med møter, innsamling av støtteerklæringer og penger, spaltemetre av omtale i lokalaviser, hadde skapt klippefast tro på seier.

Nå raknet alt. Krigsseilerne pakket bokstavelig talt skipssekken; de trakk seg tilbake. Norges Krigsseilerforbund gikk i oppløsning, først de lokale foreningene, så i september 1954 la forbundet sentralt ned virksomheten. Hovedaksjonsutvalget trykte hele Høyesterettsdommen i en brosjyre som ble delt ut gratis til alle interesserte krigsseilere, deres familier og etterlatte. Siste handling deretter var å gjøre opp kassen".

Ettereffekten av Vetlesens arbeid:

"Etter at Høyesterett lukket sine dører i februar 1954, ble aksjonen avblåst. Men - det var brakt fram i dagen et stort antall saksdokumenter, utredninger og innstillinger og fyldige domsarkiver. Da gnisten ble tent hos Thore Horve, hadde han et fundament å bygge på.

I kampen om Nortraships hemmelige fond var det nok admiralens autoritet som sørget for det endelige gjennomslaget for individuelle utbetalinger til krigsseilerne i 1972. Men admiralen hadde ikke kunnet gjøre dette uten matrosens slit to tiår tidligere. Uten matrosen - uten hans medsammensvorne, uten mobiliseringen av sjøfolk fra alle grupper om bord i handelsflåten - uten denne innsats og kamp på 1940- og 50-tallet, kunne admiralen vanskelig ha klart å reise saken fra bunnen av og presentere Stortinger for krigsseilernes krav. Det tunge, møysommelige forarbeidet var alt utført.

Da Thore Horve uttrykte sin takk etter Stortingets april-vedtak i 1972, trakk han fram en lang rekke maritime foreninger og organisasjoner og flere enkeltpersoner som hadde bistått i arbeidet for å få til en utbetaling av penger til hver enkelt sjømann. Avslutningsvis rettet Horve en honnør til Leif Vetlesen, som på en "... fremragende måte førte krigsseilernes sak like etter krigen mot en bred opposisjon, skapt på ensidige opplysninger grunnet ekstraordinære forhold under krigen, - og i tillegg hertil politisk motstand. [...]

Matrosen og admiralen, de to aksjonene med om lag 30 års mellomrom, har faktisk skaffet Norges krigsseilere dobbel utbetaling. For det første er Nortraships Sjømannsfond blitt utbetalt i alle år, den opprinnelige kapitalen på 43,7 doblet til nær 90 millioner og er fordelt etter søknad til de sterkest trengende krigsseilerfamiliene. For det andre kom til sist en individuell utbetaling til hver enkelt sjømann ex gratia, i alt er om lag 162 millioner kroner utbetalt over statsbudsjettet".

Historikk av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (http://www.arkivportalen.no/side/aktor/detaljer?aktorId=no-ARBARK_arkiv000000007864):

"På femti-tallet arbeidet Vetlesen noen år som veiarbeider før han i 1958 ble tilbudt å bli avisen "Sørlandets" korrespondent i Mandal. I 1963 sluttet han journal[i]stkarrieren og begynte i stedet som yrkesfisker. Arbeidet på sjøen viste seg i 1966 umulig på grunn av ryggproblemer, og [Vetlesen] søkte seg nå til NORAD, der han ble tilsatt som informasjonssjef. Han tjenestegjorde senere noen år også som stedlig representant i Uganda. I 1982 tiltrådte Vetlesen stillingen som generalsekretær i Amnesty International i Norge.

Det var også på 1980-tallet at forfatteren Leif Vetlesen sto fram. En rekke bøker har kommet fra hans hånd i løpet av 1980- og 1990-tallet. Han har skrevet både om NKP og Det norske fredskorps, men først og fremst er det Krigsseilernes historie Vetlesen har arbeidet med også som [forfatter]".

Krigsseilerlitteratur av Leif Vetlesen:

"Sjøfolkenes kamp for det hemmelige fond", av Leif Vetlesen. Oslo, 1949.

"Reis ingen monumenter: kampen om Nortraships hemmelige fond", av Leif Vetlesen. Oslo, 1981.

"Med døden i kjølvannet", av Leif Vetlesen. Oslo, 1989.

"Hard tørn: streiftog i en broket fortid", av Leif Vetlesen og Nils Aas. Oslo, 1991.

"Syv fortellinger fra Norges krig på havet", av Leif Vetlesen og Ingvald Wahl. Oslo, 1993.