Marinens organisasjon, tjenestested og skip med koblinger til registeret

Gjeldende utefronten 1940-1945 og forklart gjennom historikk.

. Copyright: RA/PA-1209/U/Uj/ L0206

Fra skytterskolen i Dumbarton, Skottland. Skolen og dens elever fotografert i forbindelse med kong Haakons besøk i begynnelsen av november 1942.Copyright: RA/PA-1209/U/Uj/ L0206

Kilder: Norges Sjøkrig 1940-1945, bind 5, E. A. Steen, 1959. Riksarkivet, katalog 1256.3/11 ”Sjøforsvaret 1940-45". Marinen i krig, 7. juni 1940 - 8. mai 1945 av Baard Helle, 1997 og Marinens fartøyer 1939-1945 og deres skjebne, Frank Abelsen, 1986, og Jon Krokmoen (har stått for avskrift fra to første kilder nevnt ovenfor).

For komplett oversikt over marinens fartøyer 1939-1945, se bokverk av Abelsen ovenfor.

Den 20. juni 1940, bare ti dager etter kapitulasjonen i Norge, ble en ny Sjøforsvarets Overkommando (SOK) opprettet og en ny marine organisert. Sjef ble den tidligere kommanderende admiral H. E. Diesen, stabsjef ble kommandørkaptein E. C. Danielsen, og kontorene for SOK ble i Norway House i London. Styrken som stod til disposisjon var aller først de fartøyene med besetning som var kommet over til Storbritannia under og etter kamphandlingene i Norge, nemlig en undervannsbåt (B-1), to jagere (Sleipner og Draug), tre oppsynsskip (bla. a. Nordkapp) og syv bevoktningsbåter. I tillegg kom to motortorpedobåter (MTB-er. MTB 5 og MTB 6) som var bygd i England, og endelig seksten hvalbåter som var på vei til Halifax i Canada, der de skulle ominnredes til krigsfartøyer. 49 norske hvalbåter ble overført til den britiske marine, men mange av disse ble senere tilbakeført den norske marine.

I juni 1940 var Marinens personellstyrke i Storbritannia ca. 80 offiserer og 520 kvartermestere og menige. En større del av disse og de båtene som passet inn ble 30. juni 1940 skilt ut som en egen avdeling, ”Rosythavdelingen”, med oppsynsskipet ”Heimdal” som sjefs- og depotskip. Avdelingen var først stasjonert i Rosyth, senere i Port Edgar nær Edinburgh. Sjef var kaptein H. Henriksen. Dens oppgave var minesveiping. Ellers ble det ved depotavdelingen (”Heimdal” og ”Ranen”) holdt kurser for utdanning av radiopersonell, skyttere til handelsflåten og av skipsførere og styrmenn til utskrevne offiserer.

I august-september 1940 ble to oppsynsskip og en bevoktningsbåt sendt til Island for å utføre bevoktnings- og eskortetjeneste. Som depotskip og havnefartøy fungerte bevoktningsskøyta ”Vestfjord”, som var stasjonert i Reykjavik. Da oppsynsskipet ”Fridtjof Nansen” forliste ved Jan Mayen 8. november, ble skipssjefen, kommandørkaptein Ullring, beordret som sjef for ”Islandsavdelingen”. Denne var i operativ henseende underlagt den britiske admiral på Island.

De seksten hvalbåtene, som var sendt fra Sør-Afrika, kom til Halifax utpå sommeren og høsten 1940. I forveien ble kaptein E. Hostvedt beordret dit for å motta båtene, lede ominnredningene av disse og utdanne besetninger, bl.a kanonskyttere. Samtidig skulle han opprette en leir (for Nortraships regning) i kystbyen Lunenburg i Nova Scotia, 100 km sørvest for Halifax, der ledige hvalfangere kunne holde til inntil videre. Kontoret i Halifax og leiren (”Camp Norway”) i Lunenburg fikk som felles betegnelse ”Marinens avdeling, halifax”. Denne hadde også som oppdrag – i tillegg til de ovenfor nevnte – å hjelpe til med å væpne norske handelsskip for selvforsvar og å instruere besetningene i våpenbruk. De myndigheter i Halifax som avdelingene samarbeidet med, var:

  • Marinekontrollen, Halifax, som satte opp allierte konvoier og i forbindelse med den britiske avdelingen i Halifax for væpning av handelsfartøyer (DEMS) forestod handelsfartøyenes utstyr med våpen.
  • Den britiske kontreadmiral Bonham-Carter med stab som organiserte konvoitjenesten og ledet de sjømilitære operasjoner som skulle beskytte handelsskipene i den vestlige del av Nord-Atlanteren. (Den kanadiske marine overtok denne tjenesten i 1941).
  • Nortraships kontor i Halifax, hvis tekniske avdeling hjalp til med å plassere skyts om bord på norske handelsskip.

Avdelingen samarbeidet ellers med den norske marineattasje i Washington om anskaffelser av våpen i USA, og med Sjøforsvarets væpningsavdeling, New York, etter at denne ble opprettet i januar 1941.

Hostvedt var sjef for marinens avdeling, Halifax, fra den ble opprettet  - til 9. november 1942. Samtidig var han marineattasje i Ottawa og Marinens jurisdiksjonssjef i Canada. Etter Hostvedt overtok kaptein H. Eriksen, og fra 24. november 1943, vpl orlogskaptein P. Scott-Hansen.

”Camp Norway” i Lunenburg ble offisielt åpnet 29. november 1940, med vpl kaptein F. Vogt som første sjef og kaptein A. Sørensen som øvingsleder. Sørensen overtok som sjef 1. januar 1941. Man da han sluttet 3. november 1941, ble leiren lagt direkte under sjefen for Marinens avdeling, Halifax. Til slutten av 1941 ble det rulleført og delvis innkvartert ca. 400 hvalfangere i leiren. En del av disse og folk som ble rekruttert etter, fikk etter hvert opplæring som kanonskyttere, og til august 1941 var det mange nok til å bemanne de ombygde hvalbåtene og også en del handelsskip.

Etter at hvalbåtene var blitt sendt til Storbritannia eller Island, ble rekrutteringen og utdanningen av skyttere til handelsflåten og væpning av Handelsflåtens fartøyer for selvforsvar de vesentligste gjøremål for marinens avdeling, Halifax. Utdanningen foregikk fortsatt i ”Camp Norway”, Lunenburg, og på øvingsfartøyet ”Moss”. Men etter at USA kom med i krigen i desember 1941, ble New York mer og mer brukt som oppsamlingssted for de allierte østgående konvoiene. Virksomheten i Lunenburg ble derfor i juli 1943 overført til ”Travers Island” ved New York (se senere). Leiren i Lunenburg ble solgt til de kanadiske myndigheter i juli 1944, og 1. august ble Marinens avdeling, Halifax nedlagt.

Etter hvert ble den norske marine utvidet med flere fartøyer og mer personell. Den norske marine overtok desember 1940-februar 1942 flere ex-amerikanske jagere som Mansfield, Bath, Newport, Lincoln og St. AlbansFra den britiske marine overtok nordmennene flere jagere likedan en del motorlaunchere (M.L) som sammen utgjorde en egen ML-flotilje, og i løpet av 1941 også fire korvetter (bla. annet Montbretia, Rose, Acanthus, Eglantine, og Potentilla i jan. 1942) til eskorteringstjeneste. Da Potentilla ble overført Royal Navy i mars 1944, ble skipet erstattet av korvett Tunsberg Castle. Etter tapet av Tunsberg Castle i desember 1944, så ble Buttercup overført til den norske marine.

Ellers mottok SOK et tilbud om å bemanne norske hvalbåter som det britiske admiralitetet hadde fått til disposisjon, seks i Vest-Idia og fire i Sør-Afrika. Båtene ble ombygget til minesveipere og samlet i en divisjon kalt ”Minesveiperdivisjonen, Middelhavet” (senere Levanten). Den ble avviklet 10. sep 1943.

Ellers var det også avgang på fartøyer, deriblant de to MTB-ene som tidligere er nevnt. Den ene sprang lekk og sank i Kanalen i september 1940, og den andre ble ødelagt ved eksplosjon 1941. De ble erstattet med seks nye fra den britiske marine, og fra februar 1942 dannet fem av disse en egen norsk motorbåtdivisjon (M.T.B.div), som ble stasjonert i Porthsmouth med Kanalen som operasjonsfelt. Men båtene var ikke robuste nok og ble derfor i september 1942 byttet ut med åtte MTB-er av en større type. Disse ble samlet i en egen norsk motorbåtflotilje og stasjonert i Lerwick på Shetland 11. november 1942. Båtene ble brukt offensivt mot skipsfarten på den norske og hollandske kysten, der mange gikk tapt.

En annen norsk marineavdeling, The 4th Motorlaunch Flotilla 4.N.M.L.F., opererte i Kanalen årsskiftet 1942-43. I april 1941 var antallet fartøyer øket fra 4 til 8. I en kort periode fra juli til september 1941 ble flotillaen flyttet til Island (Reykjavik). Dette for bl.a. å dekke air/sea rescue behovet for den norske 330 (N) Squadron som hadde baser på Island. Fartøyene viste seg imidlertid ikke å tåle de tøffe vær- og sjøforhold i dette området. Flotillaen ble derfor flyttet tilbake til kanalen. I mai 1942 ble flotillaen igjen redusert til 4 fartøyer. Alle var nå utrustet som mineleggere og ble benevnt "The 52nd ML Flotilla." Sammen med den britiske "50th ML Flotilla" utførte den mange vellykkede offensive mineleggingsoperasjoner på kysten av Frankrike, Belgia og Nederland. Flotillaen hadde tap av både personell og materiell, men erstatninger ble relativt raskt skaffet til veie. På invasjonsdagen den 6. juni 1944 var begge flotillaene travelt opptatt med røyklegging for å beskytte invasjonsflåten i landgangsområdene.

Først sommeren 1942 overtok Marinen to moderne jagere; ”Eskdale” og ”Glaisdale”. De ble stasjonert i Portsmouth og brukt til patruljerings- og eksorteringstjeneste samt offensive operasjoner i kanalen. I 1944 mottak marinen en jager til av samme slag; ”Arendal”, som ble stasjonert i Harwick (Harwich) på østkysten. Da ”Eskdale” ble torpedert i 1943, overtok marinen en flåtejager: ”Stord”, senere enda en: ”Svenner”. Stord ble stasjonert i Scapa Flow, Svenner ble torpedert under invasjonen 6. juni 1944.

Den første moderne undervannsbåten som Marinen overtok, bar navnet ”Uredd”. Den ble satt inn i ”9. britiske u-båtflotilje”, som ble brukt mot fiendtlig skipstrafikk på norskekysten og var stasjonert i Dundee i Skottland. Uredd krigsforliste i 1943 og ble etterfulgt av ”Ula” med samme oppdrag, og ”Utsira” i 1944. I 1942 fikk marinen u-båtjageren ”King Haakon VII” fra USA, i henhold til ”Lend-Lease”-loven. Den ble stasjonert i Halifax og utførte patruljerings- og eskorteringstjeneste på kysten av Nord-Amerika. I 1943 ble tre u-båtjagere av mindre type overført til norsk flagg og stasjonert i Scalloway på Shetland for å utføre spesialoperasjoner på Norge i forbindelse med Hjemmefronten. De fikk navnene ”Hessa”, ”Hitra” og ”Vigra”.

Under den siste del av krigen la SOK an på å øke tallet på minesveipere og sikret seg derfor seks slike fra den britiske marine på Militæravtalens betingelser. Fire av disse ble stasjonert i Scapa Flow på orkenøyene. Sammen med fem norske patruljebåter ble de 30. oktober 1944 samlet i en norsk avdeling kalt ”Marinens avdeling, Scapa”, som operativt ble underlagt den britiske admiral i området. 30. november gikk imidlertid tre av dem, ”Tromøy”, ”Jeløy” og ”Karmøy”. Ut av avdelingen for å gå til Nord-Norge. Her ble de stasjonert i Kirkenes under betegnelsen ”Minesveiperdivisjonen, Nord-Norge”. 25. februar 1945 kom også den fjerde minesveiperbåten, ”Oksøy” dit. De to øvrige minesveiperne ble stasjonert i Dundee.

Marinens siste tilvekst under krigen skjedde i mars 1945 da den overtok en divisjon på fire amerikanske ”Yard Mine Sweepers” forkortet ”NYMS” (eks. NYMS 382). Divisjonen fikk betegnelsen 3. minesveiperdivisjon og ble stasjonert i Cherbourg på franskekysten.

Utenom de før nevnte avdelinger, flotiljer og båter var det en mengde andre som ikke kan tas med her. Fra den britiske marine overtok nordmennene 78 krigsskip i alt – ti jagere, syv korvetter, 28 motortorpedobåter, ni motorlaunchere, tre undervannsbåter og fire minesveipere. For kortere eller lengre tid var det 118 skip som førte norsk orlogsflagg. 20 av dem gikk tapt ved krigsforlis og 40 ble etter hvert levert tilbake til den britiske marine på grunn av slitasje eller andre årsaker. Den 8. mai 1945 hadde marinen 58 fartøy under kommando. Økningen i antall marinefartøy var avhengig av tilgangen på personell. Våren og sommeren 1940 kom mange sjøfolk til Storbritannia og Canada fra norske hvalfangstekspedisjoner. En stor del av disse ble samlet i en leir i Dumfries i Skottland og som nevnt i en leir i Lunenburg i Nova Scotia, Canada. Ellers fikk marinen mange folk fra Hæren og et betydelig antall av dem som etter hvert rømte eller ble hentet fra Norge. Rekrutteringen var til å begynne med frivillig, senere foretok Regjeringen innkalling av norske borgere fra de forskjellige land. Pr 7. mai 1945 var personellstyrken i Sjøforsvaret, medregnet Kystartilleriet og personell i ”Handelsflåtens selvforsvar”, 7366 hoder. I tillegg kom 120 briter som gjorde tjeneste på norske krigsskip, og endelig omtrent 100 medlemmer i ”Marinens kvinnekorps” (NKK/M), som ble opprettet sommeren 1942. Korpset ble administrert direkte av SOK. De fleste gjorde tjeneste ved Sjøforsvarets kontorer, og noen få hadde bysse og serveringsarbeid.

Pr 1. april 1944 var SOK organisert slik: Sjef: Kontreadmiral E. Corneliussen, som høsten 1941 overtok etter admiral Diesen. Nestkommanderende og sjef for Admiralstaben: Kontreadmiral E. C. Danielsen.

Admiralstaben med fire avdelinger: Organisasjonsavdelingen (AI), Sambandsavdelingen (AII), Planavdelingen (AIII), Operasjonsavdelingen (AIV). Materiellavdelingen (reparasjon, anskaffelser, vedlikehold). Personellavdelingen, Skoleavdelingen, Velferdsavdelingen, Kystartilleriavdelingen, Avdelingen for handelsflåtens selvforsvar, Den geistlige avdelingen, Den juridiske avdelingen, Sekretariatet.

28. februar 1945 hadde SOK en personelloppsetning på 252 mann. Av disse var 101 offiserer. Til SOK var også knyttet militærattasjeer ved de norske legasjonene (ambassadene) i London, Stockholm og Washington.

Marinens intendantur” (Int) ble i 1941 opprettet som en egen administrasjonsgren med hovedkvarter i London og med en overintendant som sjef, først kommandørkaptein B. Moursund, deretter vpl. orlogskaptein G. Smith og utskr. Orlogskaptein K. Forfang. Utenom hovedintendanturen var det intendanturavdelinger ved Marinens andre stasjoner og depoter etc. Intedanturens befal og menige var organisert som et korps med overintendanten som sjef. Denne sørget for opplæring og fordelte personellet til tjeneste om bord og i land.

Av andre administrasjonsgrener ble ”Marinens artilleri” opprettet høsten 1941 fordi Marinen (Sjøforvaret) i en viss utstrekning hadde egne våpen- og ammunisjonsdepoter i Storbritannia. Kommandørkaptein H Solheim ble fungerende artilleridirektør. Fra januar 1942 til sist i april 1943 hadde han som gjøremål å administrere SOK`s avdeling for Handelsflåtens selvforsvar.

Sanitetstjenestens administrasjon ble lagt under Sjefen for Forsvarets sanitet, men med en egen avdeling for Sjøforsvaret under vpl. orlogskaptein G. Finsen.

”Rosythavdelingen” i Port Edgar måtte stadig utvides på grunn av de mange oppgaver som avdelingen etter hvert måtte ta seg av. I henhold til kgl. Res 26. juni 1941, ble den derfor omorganisert til ”Marinens stasjon Port Edgar” (M.S.P.E.). Senere under krigen ble den flyttet til Edinburgh og fikk navnet ”Marinens stasjon, Edinburgh”. Første stasjonssjef var kommandørkaptein G. Hovdenak, senere kommandørkaptein T Stamsø. Stasjonen var hovedepot for de av marinens fartøyer som var stasjonert på Storbritannias østkyst og omfattet stasjonssjef med stab, stasjonsintendantur, skipstilsyn, depotavdeling med kaserner, stasjonslege, marinens mannskapsdepot ”Rhynd House”. Marinens radioskole, depotskipet ”Heimdal”, ammunisjonsdepot, artilleridepot, fartøyer under reparasjon og vedlikehold, sykehusene Almond Lodge og Glerwood House, tannlegekontor, et rekonvalsenthjem (”The Whim”).

Utenom stasjonen i Port Edgar (Edinburgh) opprettet SOK også mindre anlegg i Storbritannia. Disse ble kalt ”depoter”. Et slikt var ”Marinens depot, Devonport” (M.D.D.port), fra 1. juli 1941. Dette ble etter hvert utvidet til å kunne underbringe 200 mann, og det ble senere utstyrt med lege- og tannlegekontor og et bekledningsmagasin. Depotet ble særlig brukt til å underbringe reservepersonell på fartøyer og personell som gikk på britiske spesialkurser i Plymouth-Devonport-området. Et mindre men ellers tilsvarende depot ble i desember 1941 opprettet i Liverpool (M.D.L.pool).

Høsten 1940 hadde SOK satt i gang en rekruttskole ved ”HMS Royal Arthur” ved Skegness (se senere).

I Lerwick på Shetland ble det opprettet en stasjon i land for å betjene den norske MTB-flotiljen der. Fartøyene og stasjonen fikk betegnelsen ”Shetlandsavdelingen” og ble stilt under en felles sjef.

Likedan ble det i Scalloway, Shetland, opprettet en stasjon i land med underbringelsesrom for personellet og med reparasjonsverksted og slipp for avdelingens ubåtjagere og skøyter. Denne ble kalt ”Marinens avdeling, Scalloway". Avdeling Shetlandsgjengen opererte fra Shetland. Avdelingens formelle navn var imidlertid fra 1941/42 The Norwegian Naval Independent Unit Nor.N.I.U.

En annen marineavdeling, "Marinens Skøyteavdeling", hadde sin base på østkysten av Skottland i Peterhead et stykke nord for Aberdeen. Denne avdelingen besto av 8 skøyter og på det meste 60 mann som ble kontrollert av Sjøforsvarets Overkommando i London i samarbeid med SIS og Naval Intelligence Department (NID). Avdelingens oppgave var et ledd i den allierte maritime etterretningstjeneste og besto i å transportere trenede norske etteretningsagenter og deres utstyr til og fra Norskekysten. I alt ble det under krigen gjennomført ca. 230 operasjoner på Norskekysten av Shetlandsgjengen og marinens skøyteavdeling.

På Island vokste administrasjonen slik at det ble nødvendig å opprette ”Marinens avdeling, Island”, vanlig kalt ”Islandsavdelingen” i Reykjavik. Landstasjonen kom etter hvert til å bestå av ekspedisjonskontor, intendanturkontor med magasiner for proviant, klær og materiell, skipstilsyn, sjømannshjem, kantine, sykehus og tannlegekontor.

Ellers ble det høsten 1941 opprettet et administrasjonskontor i land i Falmouth (senere Plymouth) for 2. Minesveiperdivisjon, kanalen, og i 1942 et for 1. Minesveiperdivisjon i Dundee. Tilsvarende skjedde for minesveiperdivisjon, Middelhavet. I oktober 1944 ble ”Marinens avdeling, Scapa Flow”, opprettet med kontor i Lyness, orkenøyene. I den. 1944 ble Marineavsnitt, Kirkenes, etablert under Marinekommando Nord, men personellet ble ikke overført før etter den tyske kapitulasjon.

Under den senere del av krigen tjenestegjorde en del befal fra Marinen og Kystartilleriet på Mauritzberg ved Norrköping, Sverige, der de skulle utdanne det såkalte ”Havnepoliti”, en egen sjømilitær avdeling av de norske polititroppene i Sverige. Sjef var marinekaptein Per Sandved, senere kystartilleri-kaptein Hans Solli og E. N. Holtan.

For utdanning og administrasjon av offiserer og skyttere til ”Handelsflåtens selvforsvar” opprettet SOK en skytteravdeling, ”Sjøforsvarets skytteravdeling for Handelsflåten” (SSH), med skytterskoler i land (se senere).

20. oktober 1941 ble en norsk ”Sjøkrigsskole” opprettet i London. I juli 1944 ble den overført til Edinburgh. Den vesentligste utdanning av sjøkadetter foregikk imidlertid ved britiske skoler og kurser med etterfølgende tjeneste på norske og britiske krigsskip. I tillegg til den ordinære undervisningen hadde Sjøkrigsskolen et eget norsk teoretisk kursus i navigasjon, meteorologi, sjømannskap, rettslære, realfag mm.

Av spesialbransjer kan nevnes at det ble opprettet et fåtallig marinepoliti og et korps vaktmenn, der særlig eldre sjøfolk ble brukt.

Fastlønte kvartermestre og vervede menige ble først administrert direkte av SOK, men etter hvert ble det så mange at det ble nødvendig å opprette ”Sjømilitære korps” S.M.K.. Dette kom i gang i februar 1942 med kommandørkaptein N. Bruun som sjef. I april 1945 telte korpset 421 mann, hvorav 161 var kvartermestre.

Rekruttutdanningen foregikk sommeren 1940 i Rosythavdelingen i Port Edgar og fra høsten samme år ved et britisk etablissement med skipsnavnet ”HMS Royal Arthur” nær Skegness i Øst-England. Sjef for ”Rekruttskoleavdelingen, Skegness” var kaptein J. Collett-Müller. Instruktørene var dels britiske, dels innbeordrende norske. Fra 1943 ble også førsteutdannelse av offisersaspiranter og skytteraspiranter til Handelsflåten lagt hit, og fra 1944 aspirantkurset for kystartillerister. I nærheten av ”Royal Arthur” leide Marinen et lite sted som ble kalt ”Normannaheim” og som ble brukt som samleleir for rekruttene. Leiren ble tatt i bruk i juni 1941 og kunne underbringe 50 (sjekk) mann.

Ellers var det adgang til å delta i en lang rekke britiske spesialkurser både for befalog menige. I tillegg til disse kom ”Marinens radioskole” og ”Marinens signalskole”, som begge var norske spesialskoler for opplæring av radiotelegrafister og annet sambandspersonell. Først foregikk utdanningen i London, senere også i Port Edgar, og fra 1942 bare i Port Edgar (Edinburgh).

I april 1942 besluttet Forsvarets overkommando (FO) å opprette et eget norsk kystartileri i Storbritannia. 30. april ble det derfor opprettet en særskilt avdeling; ”Kystartilleriavdelingen” ved SOK, med kommandørkaptein H. Landgraff som sjef. Avdelingens hovedoppgave var å utdanne befal og mannskaper for eventuelle operative oppdrag i Norge og å danne et grunnlag for re-etableringen av Kystartilleriet i Norge etter frigjøringen. Alt høsten 1942 var utdannelsen kommet så langt at avdelingen fikk lov til å besette et mindre, operativt fort (fort Nigg) i Skottland. (se senere). Landgraff ble sjef også for oppsetningene og fikk som stabssjef. I SOK major L Husjord. I august 1944 ble Landgraff frabeordret Kystartilleriet for å overta som fremtidig sjef for Marinekommando Sørlandet M.K.S.. Husjord ble dermed sjef for Kystartilleriets oppsetninger i Storbritannia, og major Olaf Kvammen overtok som stabssjef.

Personelltilgangen til Kystartilleriet var lenge et problem fordi Marinen måtte prioriteres. I 1943 ble det noe bedre, og vinteren 1944/45 økte styrken betydelig ved at personell fra Sverige ble overført. Etter endt utdanning på Mauritzberg (se foran) skulle nemlig så mange som mulig av rekruttene der overføres til Storbritannia, der de skulle gå inn i styrken til Marinen og Kystartilleriet.

Som nevnt overtok Kystartilleriavdelingen Fort Nigg i Skottland høsten 1942. Sjefer var kaptein Reidar Godø til 31. mai 1943, deretter major Hans Volckmar, Høsten 1943 flyttet den norske besetningen fra Fort Nigg og overtok i stedet det større og bedre utstyrte Fort South Sutor ved Cromarty Firth. Dette fort hadde også operativt oppdrag. Begge fortene inngikk i det britiske 501 (litt uklart) Coast Regiment R A. Sjef etter Volckmar var kaptein Alt Furre fra 11. september 1944.

Sommeren 1944 ble ”Kystartilleriets skole- og øvingsavdeling” opprettet, med Godø som sjef. Den omfattet stab, to offiserskurs, to underoffiserskurs, et rekruttbatteri og et øvingsbatteri. Avdelingen ble forlagt og utdannet på overfornevnte fort og på fortet Lossiemouth. Vinteren 1944/45 ble denne avdelingen oppløst og gikk over til ”Kystartillerigruppen”, som bestod av to luftvernbatterier og reparasjonsavdelinger m.v., og som var opprettet med sikte på operasjoner i Norge. Sjef for gruppen var major Kvammen. Batteriene ble ikke sendt til Norge før etter kapitulasjonen. Derimot ble en del annet skyts sendt til Kirkenes etter at ”Marineavsnitt Kirkenes”, var blitt opprettet i desember 1944. Skytset var tenkt brukt til befestning av en fremskutt base på Sørøya i Finnmark forutsatt personell fra Mauritzberg kunne overføres dit. Dette viste seg imidlertid ugjørlig pga trafikkvansker. I stedet ble det i januar 1945 sendt en ekspedisjon til Sørøya som evakuerte det meste av befolkningen derfra.

”Handelsflåtens selvforsvar” (Merchant Marine Defence).
Etter krigsutbruddet i september 1939 seilte de norske handelsskipene uten forsvarsmidler om bord så lenge Norge var nøytralt. Men etter at landet kom med i krigen på alliert side, ble behovet for selvforsvar mer og mer aktuelt. Under de gitte forhold var imidlertid dette meget vanskelig å få til. For skyts og andre våpen var det mangel på i de første krigsårene, og et samme gjaldt skyttere og annet personell til å betjene våpnene. Begge problemene ble likevel løst etter hvert av Nortraship og SOK i fellesskap, takket være hjelp fra Storbritannia og senere fra USA. Men det tok nødvendigvis lang tid, og det var ikke før langt ut i 1943 at de norske handelsskipene under Nortraships kontroll begynte å bli godt nok utstyrt.

Mangelen på kvalifisert personell ble avhjulpet ved at SOK i juli 1941 opprettet den såkalte ”Sjøforsvarets skytteravdeling for Handelsflåten (SSH)”, med kaptein O Haugsøen som sjef. Han fikk i oppdrag å utdanne, administrere, fordele og kontrollere det skytterpersonell som skulle gjøre tjeneste som skyttere på handelsskipene. Som utdanningssted i Storbritannia ble valgt Dumbarton ved Clydefjorden. Dette ble samtidig Skytteravdelingens hovedstasjon. ”Skytterskolen i Dumbarton” holdt også kurser for utdanning av inspeksjons- og væpningsoffiserer som viste seg å være nødvendig i en rekke nøkkelhavner som skipene la til i. I skip som var betydelig væpnet, ble det ellers funnet nødvendig å sende om bord en spesialutdannet offiser som artillerisjef (væpningsoffiser). Dennes oppgave var å lede skipenes skyting under kamp, ordne vakttjeneste, lede kanoneksersis og lære opp den sivile besetningen i våpenbruk. I havner som manglet norsk inspeksjonsoffiser, skulle de også inspisere skyts og skyttere på andre norske skip og om nødvendig lære opp besetningene i selvforsvar. Væpningsoffiserene skulle sende rapporter til Skyteskolen i Dumbarton.

Orlogskaptein Haugsøen døde i august 1943. Fra da og til krigen var slutt var orlogskaptein A. Knudtzon sjef for skyteskolen. Den ble nedlagt 28. januar 1946.

En lignende skole var ”Skyteskolen i Lunenburg”, Canada, som ble opprettet 3. november 1941. Etter endt utdannelse herfra ble skytterne fordelt på norske handelsskip gjennom marinens kontor i Halifax. Her økte skipstrafikken sterkt helt til USA gikk med i krigen i desember 1941. Siden da ble New York mer og mer brukt som oppsettingshavn og mottakshavn for de allierte, transatlantiske konvoiene. Skyteskolen og depotet for Handelsflåtens skyttere i Lunenburg ble derfor flyttet til Travers Island ved New York våren 1943. Skolen var fra 3. november 1941 til 25. juni 1943 underlagt sjefen for Marinens avdeling i Halifax, men den daglige ledelsen hadde skolens nestkommanderende, kapteinløytnant G. Findsen.

Skyteskolen på Travers Island” New York, var en fortsettelse av skolen i Lunenburg. Den var også en fortsettelse av en mindre skyteskole i New York som var opprettet 15. juni 1942 for å lære opp sivile skipsbesetninger i våpenbruk. Begge disse ble nå slått sammen, og norsk kommando ble heist 1. juli 1943. Sjef for skyteskolen ble kapteinløytnant P. Lea. Utdannelsen her ble utvidet til å omfatte også reservebefal og –skyttere til Handelsflåten. Mens det faste skytterpersonellet ble innrullert i Sjøforsvaret og senere tjenestegjorde som sjømilitære, var det imidlertid bare under utdannelsen at reservepersonellet ble medregnet som militære. Etter endt utdanning gikk hver av dem tilbake til sin sivile stilling i Handelsflåten, hvis de ikke søkte og fikk fast ansettelse. Utover sommeren og høsten 1944 gikk tallet på aspiranter til skyteskolen sterkt tilbake. SOK bestemte derfor at skolen skulle nedlegges. 30. september ble kommandoen strøket og leiren stengt.

Skytteravdelingens ruller omfatter 195 offiserer og 1798 skyttere som fikk sin utdannelse slik:

Dumbarton:               167 offiserer               975 skyttere

Lunenburg                  0                                  635 skyttere

Travers Island            28 offiserer                 112 skyttere

Port Edgar                                                      43 skyttere

Sydney                                                           33 skyttere

Sum                            195 offiserer               1798 skyttere

Mangelen på skyts og andre forsvarsvåpen var til å begynne med Nortraships oppgave å råde bot på, og i oktober 1942 opprettet Nortraships Londonkontor en egen avdeling i dette øyemed. Men av praktiske grunner ble avdelingen i april 1943 underlagt SOK og fikk orlogskaptein O. Hay som sjef. Denne nyopprettede ”Sjøforsvarets Londonavdeling for Handelsflåtens væpning” fant det nødvendig etter hvert å opprette en rekke underkontorer i de viktigste havnebyene i Storbritannia. Ved disse tjenestegjorde en eller flere av Skytteravdelingens inspeksjonsoffiserer og kvartermestere. De fleste fikk kontorer sammen med DEMS personell på vedkommende sted. Etter hvert ble det også opprettet en rekke væpningskontorer i Sør-Afrika, Middelhavslandene og India. Disse stod regnskapsmessig og personellmessig under SSH, Dumbarton, men ellers var de knyttet til Sjøforsvarets væpningsavdeling i London. 

Da USA og Japan kom med i krigen, beordret SOK vpl. kaptein W O Thoresen å reise til Australia for å bistå de norske handelsskipene i denne del av verden. 1. februar 1942 ble således ”Sjøforsvarets væpningsavdeling Sydney” opprettet med Thoresen som sjef. Avdelingens distrikt omfattet Australia, New Zealand og det sørvestlige Stillehav. I mai 1944 ble det opprettet et underkontor i Melbourne. Dette ble stengt i oktober 1945, og hovedkontoret i Sydney i mai 1946.

Siden 2. januar 1942 var også en ”Sjøforsvarets væpningsavdeling New York” i virksomhet, med kommandørkaptein Solheim som sjef. Underkontorer ble opprettet i Baltimore, New Orleans og San Pedro vinteren og våren 1943, i Halifax og St. Johns, Nova Scotia, i august 1944. 28. april 1943 ble Solheim avløst av orlogskaptein G. Dahl, som var sjef til 6. oktober 1945. Deretter fungerte kapteinløytnant G. Findsen til avdelingen ble nedlagt.

For å koordinere arbeidet ved de forskjellige institusjoner som Sjøforsvaret etter hvert hadde opprettet i De forente stater, besluttet SOK sommeren 1943 å opprette en egen sjømilitær avdeling, ”Sjøforsvarets avdeling New York, med kommandørkaptein Hostvedt som sjef. Som sådan stod han direkte under SOK. Når det gjaldt Handelsflåtens selvforsvar (skyttere og våpen), var han underlagt sjefen for SOKs avdeling for Handelsflåtens selvforsvar, London (se senere). Under avdelingen sorterte, inntil den ble nedlagt 24. september 1944:

Sjøforsvarets væpningsavdeling i New York. Skytteravdelingens skyteskole (og depot) på Travers Island. Væpningsavdelingens underkontorer og Skytteravdelinges inspeskjonsoffiserer i de forskjellige havner i USA og Canada.  

Sjøforsvarets væpningsavdelinger i London, New York og Sydney arbeidet selvstendig, hver innen sine områder. Likevel var det et intimt samarbeid. Avdelingene i London og New York sendte bl.a væpningsrapporter til hverandre, slik at det ble mulig å føre to identiske kartotek over væpningen av norske handelsskip på begge sider av Atlanterhavet. 

I juni 1943 ble det i SOK i London opprettet en ”Sjøforsvarets overkommandos avdeling for Handelsflåtens selvforsvar”, med kommandørkaptein Solheim som sjef. Under denne sorterte: 

Skytteravdelingen i Dumbarton med skyteskole, depot og hovedrulleføring av personellet. Skytteravdelingens skyteskole på Travers Island med depot. Sjøforsvarets væpningsavdeling i London med 12 underkontorer i britiske havnebyer. Sjøforsvarets væpningsavdeling i New York med fem underkontorer i havnebyer i USA og Canada. Sjøforsvarets væpningskontor i Sydney med underkontor i melbourne. Sjøforsvarets væpningskontorer i Sør-Afrika, Middelhavet og India.