Sjøforklaring 1939 - 1945

Informasjonen nedenfor vedr. skip i Nortraships flåte er direkte avskrift av orginalkilden "Sjøforklaringer fra andre verdenskrig (1940 - 1945)". Informasjonen her er fra sjøforklaringer holdt under og rett etter krigen og kan derfor avvike noe fra den øvrige kvalitetssikrede informasjonen i Krigsseilerregisteret.

Dato
1. april 1942
Posisjon
Nordsjøen / Skagerrak
Årsak
[Krigsforlis]
Last
Div.
Reiserute
Gøteborg - England
Mannskapsliste
Komplett
Reddet
32
Fanget
0
Omkommet
0 [17]
Savnet
0
  • M/T "Storsten"

    Et par dager efterat "kvarstaden" på de 10 båtene i Gøteborg blev ophevet (19 mars 1942), blev samtlige båter forflyttet fra inre til ytre havneområde. M/T "Storsten" forhalte til ankerplass litt innenfor Nya Varvet marinehamn.

    Den 31 mars i 21-tiden lettet vi anker for å gå til England. Vi hadde svensk marineofficer ombord. Svenske marineførtøier med tente lanterner fulgte oss til territorialgrensen, hvor vi kvitterte nevnte marineofficer. Det var klart siktbart veir med måneskinn.

    Før vi kom til territorialgrensen hadde vi maskinstopp i et par timer, og svenske officerer fra marinefartøier kom ombord. Intet hente ved territorialgrensen, og såvidt jeg vet, såes ingen fremmede fartøier.

    Jeg satt hele natten i radiostasjonen og lyttet på 600 m båndet, men intet å høre utenom de vanlige trafiklister fra de nermeste stasjoner.

    Den følgende da (1. april) var det tåke, og ingen fartøier såes før i 12-tiden, da to tyske armerte hvalbåter blev observert på styrbordsiden. Personlig så jeg ingen, da jeg hele tiden hadde vakt i radiostasjonen. Kl. 14 gik første alarm.

    Et par minutter efter hørte jeg SOS og beliggenhet i forholl til posisjon "A" fra M/T "B.P. Newton", som blev angrepet av tyske fartøier. Anropet blev besvaret av Gøteborg radio. Denne forstod imidlertid ikke coden, og bad om å få posisjonen opgitt i klart sprog. Det fik den. "B.P. Newton" sendte like efter atter SOS.

    Kl. 14.56 hørtes pludselig en voldsom eksplosjon ombord i "Storsten". Forskibet var blitt truffet av en torpedo eller mine. Dette bivrket at en vanntank eksploderte og trykket vannet opover, over broen og knuste styrbord livbåt. Jeg fik straks ordre av kaptein Bull Nilsen å sende SOS. Nødbatteriene var imidlertid uten virkning ifølge av eksplosjonen og hovednettet var slått av. Ca. 20 minutter senere kom hovedstrømmen igjen og jeg forsøkte å sende SOS, men trods normale utslag på senderen vistes intet på antenneampermetret. Grunnen var at antennen var faldt ned, enten under eksplosjonen eller av tysk fly, som med en line med krok hadde huket antennen av. Det var delte meninger om hvorledes antennen var falt ned. Vi forsøkte å rigge til reserveantennen, men dette var umulig da flyet stadig beskjøt oss med mitraliøse. Antennen lå over jumperstaget som er isolert med store (men skitne) isolatorer. Vi lirket antennen slik at den ikke blev direkte jordet, men fik allikevel intet utslag i antennen.

    Flyet som kom over oss, slapp to bomber, en stor, som hverken traff skipet, eller som eksploderte i vannet. Den annenn som faldt på dekk, eksploderte heller ikke, men ødela noen steamledninger.

    Ved 16 - 16.30-tiden forsvant flyet og vi gik i livbåtene. Forskibet var nu sunket så lavt at roret hang i luften. Vi hadde en livbåt igjen midtskibs, og en lidt mindre akter ut som hadde motor. Dessuten var der en liten jigg. Da vi gikk i livbåtene tok alle det meget rolig, mange spøkte og smilte. Den eneste som var blitt skadet var matros Anton Andersen, som under mitraliøsebeskytningen hadde fått lettere skade i ryggen fra splinter i broens betonbekledning. Redningsvesten tok av det verste. Da vi gikk i båtene var det siktbart veir, vind og høi sjø.

    Jeg hadde fått ordre av Capt. Reeve omå bli igjen å sprenge skibet ved hjelp av dynamitladninger i maskin- og pumprummet, som var forbundet med ledninger til radiostasjonen, hvor jeg koblet disse til lysnettet. Efter å ha trykket på knappen, blev jeg tatt ombord i den største livbåten.

    "Storsten" begynte å synke meget langsomt, og vi så ikke skibet forsvinne. Da vi var kommet noen miles ifra så vi tyske fly over skibet.

    Før det blev mørkt observerte vi et engelsk fly (forøvrig det første og sidste tegn til de engelske). Det fløi over oss to ganger i lav høide før det forsvant.

    Motorbåten tok oss på slep to-tre timer, men fik motorskade (antagelig rusk i forgasseren). Vi lot jiggen gå, og tok først de tre mann ombord over til oss.

    Dat det var blitt mørket hørtes hysteriske skrik fra fru Olsen, gift med motormann Jens Olaf Olsen. De var i den andre livbåten. Hun påstod at de vilde drepe henne og forlangte å komme over til oss. Det fik omsider både hun og mannen, og hun faldt straks til ro.

    Neste morgen (den 2. april) var også motormann Olsens mentale tilstrand skrøpelig, og som sin kone led han av forfølgelsesvanvidd. Han forsøkte gjentagne ganger å hoppe overbord.

    Vi drev, seilte og rodde, altid vestover i håp om å bli fisket opp av engelskmenn. Veiret var avvekslende, med tåke regn og sne. Vi så stadig tyske fly, men ingen kom bort til oss. Den følgende natt hang vi ut SOS-lampe, som ikke blev set av noen.

    Den 3. april (Langfedag) blev veiret sigtbart i løpet av formiddagen og vi så Norges sydkyst. Vi hadde intil denne formiddag hatt forbindelse med den andre livbåten ved hjelp av en lang line. Der ombord var samtlige untagen to enig om å gå videre vestover i håp om å komme til England. Omb. hos blev vi alle enige, også untagen to, om å gå inn til Norge. 4 mann byttet plasser og vi skilte lag for altid. Vi drev eller rodde sakte mot land intil mørket faldt på. Da blev råseilet satt op, og vi rodde samtidig innover. Vi var til å begynne med sikre på å komme inn før det blev lyst igjen, men en kraftig fralandsvind satt inn, så trods kraftig roing kom vi ikke til land før kl. 9 neste morgen (den 4. april). Vi var kommet til ytre Jøssingfjord.