Edvard Trevland

Informasjonen om registrerte krigsseilere er ikke nødvendigvis fullstendig. Eksempelvis vil mønstringer og utmerkelser for enkelte sjøfolk bli registrert senere, ettersom nye kilder blir gjennomgått.

Født

2. oktober 1917

Foreldre

Peder Trevland, Østheim, Rød pr. Sandefjord

Kjønn

Mann

Nasjonalitet

Norge flaggNorge

Fødested

Sem

Bosted

Østheim, Rød pr. Sandefjord

Relasjon til fylke

Vestfold

Annet

  • Ex gratia-arkivet:

    Registernummer under krigen: London 18354, NY 6604.

    "Krigsseilere. Å overleve freden", s. 42, 44-45:

    Trevland vokste opp i Kodal i Vestfold med tre yngre søstre. Han dro til sjøs på hvalfangst i Antarktis som 15-åring. Under krigen seilte Edvard som kvartermester, og sto til rors ut og inn av havnene. Følgende er Trevland sin egen historie:

    "I min ungdomstid var det ikke noe å gjøre. Kun de som var gift, fikk nødsarbeid, til 40-50 øre timen. Jeg visste ikke min arme råd, men plutselig dukka det opp en hvalfangstjobb som dekksgutt i Antarktis. Det var et eventyr om du fikk det. Men jeg var bare 15 år, og trivdes ikke på sjøen. Det var ikke min legning. Så etter en stund ville jeg heller ha en jobb på land, og fikk jobb på Jotun sommeren 1939. Jeg mente jeg hadde noe i toppen og meldte meg inn på handelsskolen samme år. Men så ble hele avdelingen permittert, så da måtte jeg dra ut på hvalfangst igjen, selv om jeg ikke likte det. Seks år tok det før jeg kom hjem. Det var fæle greier. Når jeg sto til rors i konvoi, for eksempel, så hendte det at jeg holdt på å dette overende, fordi jeg var så trøtt. Jeg hadde kanskje ikke sovet på flere døgn. Og så står jeg der oppreist og sover. Og så våkner jeg i det jeg detter overende. Og så skal jeg holde konvoien. Jeg tror ikke det er så enkelt å skjønne nå.

    Båten vår var på 23 000 tonn, tre-fire ganger større enn de fleste andre båtene. Vi gikk i over ett år langs den amerikanske østkysten og Karibien tungt lasta med flymaskiner og beltevogner på dekk, drivstoff og gassolje i lasten. 25 000 tonn med olje inkludert bruk av vanntankene. Vi fikk ikke lov til å gå med vanlige sko. De kunne slå gnister. Med sånn last som det der, var det om å gjøre for tyskerne å få tatt oss. Alle de andre båtene av samme størrelse gikk føyka, de. Men vi gikk nå der langs amerikakysten, i cirka halvannet år. Da gikk det ikke lenger, for da ble det torpederinger flere ganger om dagen. De torpederte båter både foran og bak oss. Vi måtte gå så langt inn mot kysten vi kunne for å få en slags form for beskyttelse mot de tyske ubåtene. lnne på land lå torpederte båter med mastetopper som stakittgjerder. Jeg kan godt huske en gang det blei meldt om en torpedering når vi kom fullasta. Vi begynte da å gå nærmere og nærmere land - vi og fire-fem båter i linje. Vi hadde ikke noen beskyttelse på den tida der, tidlig i krigen. Og så smell det. Skipet foran oss. Så gikk det vel ti minutter - ett kvarter, så kommer torpedostripa og skal ta oss også, men går 12-15 meter foran oss og i land. Så vi greide det der og. Du skulle sett eksplosjonen.

    Mitt liv har ikke vært annet enn tilfeldigheter i positiv retning. Det er helt utrolig. Sånn en passant så kan jeg fortelle at da vi hadde lossa ferdig i Brooklyn og skulle crosse, gikk vi for å spise t-bone-steik, jeg og to gutter til. «Skal vi stikke innom kjerka», sa jeg. Sjømannskirka i Brooklyn. Så gikk vi inn der. Det var nesten ingen der, bortsett fra et eldre ektepar. Vi hilste på, fikk en kopp kaffe og vafler. «Hvor kommer du ifra», sa han som satt der, på gebrokkent norsk. «Jeg kommer fra Sandefjord», sa jeg. Han var taubåtskipper. Etter en time eller to med prat, spurte han om jeg kom hit i morra. «Det kunne jeg ikke si», sa jeg, men så plutselig drar han opp nøkkelknippet sitt, vrir av en nøkkel og sier «Ta den, vårt hjem er ditt hjem så lenge du er her borte». Slik var de der borte. Så når jeg kom til New York, så gikk jeg dit. Det betydde utrolig mye. 

    Etter at vi gikk derfra, sa den ene karen jeg var med: «Jeg må innom Riggen bar. Jeg må ha to doble. Jeg klarer det ikke. Jeg klarer det ikke», holdt han på. Han klarte ikke å gå om bord. Han visste ikke om det kom til å smelle denne gangen, eller hva. Slik var det altså. Jeg var bare så privilegert at det klarte jeg. Å gå om bord. For jeg fant ut at det hjalp ikke meg om jeg tok noen sånne. Det hjalp meg ingenting. 

    Da jeg kom hjem etter at krigen var over, var jeg 28 år. Det var ingenting å gjøre da heller. Jeg var ikke skolert for noe. Jeg forsøkte alt mulig. Ingen venner hadde jeg. Alle mine venner var gift, etablert, eller reist bort. Jeg hadde ingen. Folk i Norge etter krigen mente krigsseilere var fylliker, drukkenbolter. Og jeg tenkte og tenkte, så mye at jeg ikke fikk sove om natta. Så sto jeg i byen her og bestemte meg «Jeg drar til Amerika». Der hadde jeg venner. Der ville jeg bli tatt imot overalt. Men så kom han som starta Jotun fabrikker forbi. Gleditsch senior. Han hadde ikke sett meg på ti år, minst. Så stoppet han etter å ha gått forbi meg, snudde og kom tilbake og spurte rett på sak hvordan jeg hadde det, og om jeg ville ha noe å gjøre. Slik fikk jeg jobb i Jotunkonsernet, og var der i 40 år. Det har ikke vært annet enn et eventyr. Jeg har fått jobber der som jeg ikke var skolert for, og ble avdelingsleder til slutt. Som sagt, mitt liv har ikke vært annet enn tilfeldigheter i positiv retning. Det er helt utrolig. Jeg har to barn. Det var et eventyr det og.

    Hva åra på sjøen har gjort med meg? Følelser, tårer, gråt hver eneste dag omtrent. Masse følelser. Jeg mista kona mi etter 65 år. Da kan du tenke deg. Det er ikke bare bare. Det er vanskelig å avfinne seg med at livet har en begynnelse og en slutt for oss alle. Jeg har litt problem med det der".

    Kilder

    RA/S-3545/G/Gg

    "Krigsseilere. Å overleve freden" av Idunn Sem/Carsten Aniksdal. Oslo, 2015.