D/T Madrono

Tonnasje

Bruttotonnasje:
5.894
Nettotonnasje:
3.097
Dødvekt:
8.607

Maskin/motor

Maskin-/motortype:
Triple 3 cyl.
Maskin-/motor ytelse:
NHK 160 IHK 2200
Fart:
10 knop

Dimensjoner

Lengde:
407.5'
Bredde:
52.4'
Dypgang:
31.6'
  • HISTORIKK:
    v/H.Larsson-Fedde.

    4/1917: W. M. Cohan (H. E. Moss & Co) Liverpool, UK - MADRONO
    10/1919: A/S Tankfart II (Wilh. Wilhelmsen) Tønsberg - MADRONO                                       
    1923: Wilh. Wilhelmsen, Tønsberg - MADRONO                                                                  
    12/1929: Skips A/S Madrono (Hans Borge) Tønsberg - MADRONO
    1931: Skips A/S Madrono (Hans Borge & Co. A/S) Tønsberg - MADRONO                             
    1932: Skips A/S Madrono (Hans Borge) Tønsberg - MADRONO                                            
    1938: Skips A/S Madrono (Finn Paulsen) Oslo - MADRONO                                                 
    1939: A/S Norsk Rutefart (A. I. Langfeldt & Co) Kristiansand - MADRONO 
    7/1942: Kapret av tysk raider - THOR i pos. S 29.50,' E 70.00' den 4/7 på reise fra Melbourne til Abadan.    Prisemannskap satt om bord.
    1942: German Government (Waried Tankschiff Reederei Gmbh) Hamburg - ROSSBACH
    5/1944: Torpedert og senket av amerikansk ubåt - USS BURRFISH den 7/5 i pos. N 33.14,' E 134.14' -    syd av Muroto Zaki, Shikoku i Kii Channel, Japan.

    Nortraships flåte bind I, side 68 skiver om MADRONO:

    12. mai 1940. Antwerpen rømmer allerede den 12. mai. Evanger, kaptein Markus Kalsvik, og Madrono, kaptein Antonius Stave, lå her den 10. mai da tyske flyangrep ble satt inn mot byen og havnen. Samme kveld løp en britisk jager inn i havnen for å organisere utseilingen av de 26 allierte handelsskipene som var truet med å bli innesperret. Den 12. mai sto alle nedover roveret fulgt av 50 slepebåter. Evanger hadde ennå halve lasten om bord. Skipet rapporterer at tyske fly angrep tre ganger med bomber og mitraljøser under passasjen nedover roveret, men anrettet ingen skade. Madrono hadde 50 jødiske flyktninger ombord og kom etter mange gjenvordigheter ut som siste båt fra Antwerpen.

    Skipsfører Leif Schrøder Tellefsen mottok St. Olavsmedaljen med begrunnelse:

    «For personlig innsats i den norske handelsmarine under krigen» i forbindelse med MADRONO`s avgang i mai 1940 fra Antwerpen, medbringende 50 jødiske flyktninger, og i forbindelse med MADRONO`s kamp mot japansk ubåt i januar 1942.

    "Nortraships flåte" bind 2 side 160 skriver om MADRONO.

    4.juli 1942. I havet på østsiden av Afrika krysset kapitan Gumprich på det tyske kaperskip Thor for å finne ensomme skip han kunne kaste seg over. Den 4.juli meldte skipets speiderfly om et vestgående tankskip i det fjerne og "Thor" anla en jaktkurs som ikke på noen måte virket utfordrende. Kaptein Sigvard Andersen på Madrono i ballast fra Melbourne til Abadan, fattet etter alt å dømme ikke mistanke til det fremmede fartøyet som nærmet seg og ble ikke klar over den farlige situasjon han befant seg i før "Thor" ga han ordre til å stoppe. Han fant det heller ikke tilrådelig å trosse forbudet mot å telegrafere. Madrono dreiet bi og ble raskt og effektivt kapret av prisebesetning fra Thor. Oberløytnant Sander overtok kommandoen, Madrono vendte baugen østover igjen, var innom Batavia den 20. juli og kom til Yokohama den 5. august. Her ble det omdøpt til Rossbach. Den norske besetningen ble holdt i tysk fangenskap på Yokohama havn. I 1943 rapporteres noen av dem å være repatriert til Norge hjemsendt med blokadebryter. En av besetningen, skytter Trygve Berge fra Trysnes forsøkte ved sabotasjehandling å rømme fra det fiendtlige skipet hvor han var fange, men ble oppdaget og døde under tortur i april 1943. Gravlagt i Japan.

    Bokverket "Handelsflåten i krig" bind 4 side 55/56/57/58/59 beskriver Madrono`s ferd slik:

    Sabotasje og flukt, Madrono:

    Men før vi fortsetter med merittene til Tysklands siste hjelpekrysser, er det verdt å dvele ved en episode: det eneste kjente norske sabotasjeforsøk mot den tyske overmakt etter at hjelpekrysserne hadde slått til.

    Noen av mannskapene satt noen måneder i japanske fangeleire sensommeren og høsten 1942, før de på ny ble tatt om bord i "Madrono". Andre, som lettmatros Magnus Heggø, var om bord på skipet hele tiden. Kristiansandsskuta var nå omdøpt til "Rossbach "og ble sendt med tysk prisemannskap fra Japan, som blokadebryter med kurs for Frankrike. Starten på den mer enn seks måneder lange ferden var kronglete. Først var skipet innom Dairen Korea-bukten for innlasting av soyaolje. Der varte og rakk det med å få full last, så "Rossbach/Madrono" gikk tilbake til Japan og Kobe-bukten hvor lasten ble komplettert sist i november 1942. Her ble flere fra "Madrono"s besetning tatt med, etter at de i fire måneder hadde slitt hardt i japanske leire med lossing og lasting av skip og jernbanevogner, i steinbrudd og med opprydningsarbeid i et skogsområde. I alt var de 20 fra den opprinnelige skipsbesetningen, ni indere og elleve nordmenn.

    "Rossbach/Madronos " planlagte lossehavn for soyaoljen var tyskkontrollert havn i Europa, Bordeaux. Underveis mot Sundastredet var skipet innom Singapore og Batavia for bunkring. Så begynte seilasen rundt Afrika. Kursen ble lagt langt utenom de vanlige skipsleiene. Magnus Heggø forteller: «Vi var nesten nede i iskanten før kursen ble lagt vestover og deretter nordover.» Tyskerne hadde skiftet ut formasten, den nye var dobbelt så høy som Madronos vanlige, med en utkikkstønne nesten helt oppe i toppen. Frå utkikkstønnen ble det holdt konstant vakt. Høyden gjorde at "Rossbach/ Madrono "kunne se (i klarvær) alle andre skip først og eventuelt skifte kurs.

    Men faren - den allierte blokaden - var der. "Rossbach/Madrono" seilte i en i med flere andre tyske skip som gikk med stor avstand. «Vi var siste båt i kolonnen,» sier Heggø, «og til sist var alle båtene foran oss tatt i tur og orden». I månedskiftet februar/mars befant skuta seg i Sør-Atlanteren da tysk marineledelse ga ordre om å stoppe. Med de mange senkningene av tyske skip anså man videre ferd nordover til Bordeaux for risikofylt. Men Befehl ist Befehl', så etter et par timers tenkepause, tørnet tyskerne "Rossbach/Madrono"og forberedte ny runding av Afrika. Kontraordren denne dagen, 1. mars 1943, var en stor skuffelse for tyskerne om bord, men enda større for nordmennene som hadde gledet seg til å komme i europeisk farvann .Den nye kursen med Japan som mål, var på alle måter nedslående. Kort tid etter skjedde noe som fikk dramatiske følger for nordmennene. re av karene, matros/skytter Trygve Berge, lettmatros Magnus Heggø og pumpemann Tønnes K. Tønnessen, hadde alt sommeren 1942 snakket om mulighetene for å sette tyskerne ut av spill, slik at den norske besetningen kunne overta skuta. En plan om overtakelse ble skrinlagt på grunn av risioen. Men nå, i mars 1943, med kurs for Japan, vokste en «kupp»-plan fram på nytt i samtaler mellom de tre sjøfolkene.

    Heggø og Tønnessen fant ut at beste sjanse var å låre en av livbåtene og rømme med denne. Dersom skipets maskineri samtidig ble satt ut av drift drift, anså de sjansene for å lykkes som brukbare. Gunstigste tidspunkt ville være litt før skipet forlot den stødige passatvinden som i Det indiske hav blåser mot Afrika-kysten.

    De tre tenkte først å sette styremaskinen ut av funksjon, men droppet det. Så fremholdt Berge at hvis kanonprosjektiler ble sendt mot en hard flate ned tilstrekkelig fart, ville de eksplodere. "Rossbach/Madrono" hadde en trippel ekspansjons-dampmaskin med en lavtrykk, bred i omfang og med en stor flat topp. Fra akterdekket var det mulig å slippe kanongranater gjennom maskinskylightet ned på toppen av lavtrykken som lå rett under. Dette måtte være måten å gjøre det på.

    Karene smuglet planmessig litt proviant, vann og andre ting de ville trenge, om bord i en av de utsvingte livbåtene. Berge stakk til side et stort norsk flagg som de kunne bruke for å påkalle oppmerksomhet om de møtte allierte skip. Heggø forteller at de andre nordmennene ble orientert om planen, men begeistret var de ikke. «Om de trodde vi skulle gjennomføre den, vet jeg ikke. Men vi oppfattet at de passivt godtok.» Om kvelden 26. mars 1943, like før skipet var ute av passaten, skapte mørke skybanker en ekstra mørk natt. Tiden var inne. Berge satt klar ved maskinskylightet med 3,8" granater som skulle slippes ned, mens Heggø og Tønnesen sto klar med hver sin nyslipte og sylskarpe kniv for å kutte de to taljerepene. På signal frå Berge skulle repene kuttes og granatene kastes. Det oppsto kluss med den ene taljen, så livbåten landet på sjøen alene mens Heggø og Tønnesen hoppet i sjøen. Selv om det var bekmørkt, kom de to seg raskt opp i livbåten. Berge havnet også i sjøen, men ikke kunne det ropes i det stupende mørket, og først etter at de to andre hadde rodd litt rundt, fant de Berge og dro ham opp i livbåten.

    Granatene hadde ikke eksplodert, "Rossbach/Madronos"maskineri var uskadd. «Antakelig var det helt urealistisk å tro at de skulle antenne alene ved å bli kastet ned ti meter på lavtrykken,» sier Heggø. Det hadde trolig blitt for mye for unggutten Berge - den mislykkede sabotasjen i maskinen og ventetiden i sjøen før han ble funnet av de andre. Han satte seg rett opp og ned i livbåten og sang «Ja, vi elsker"De andre måtte hysje på ham.

    De lenset livbåten og heiste seilet for å utnytte den friske passatvinden. Skute forsvant i nattemørket - enn så lenge. Etter noen timer øynet de en skygge mot horisonten, og normennene skjønte at det ble lett etter dem. «Det verste var at månen kom opp opp da Madrono kom på retur for å lete etter oss,» sier Heggø. Karene tok ned mast og seil og dro bunnproppen ut, slik at livbåten skulle synke ned til esingen for å være så lite synlig som mulig.

    På "Rossbach/Madrono "var det mellom kl 1930 og 2000 hørt en del rammel på dekk. Det ble raskt oppdaget at babord livbåt livbåt var forsvundet. Alle nordmennene ble kalt akterut i messen - tre mann var borte. Like etter ble tyskerne oppmerksom på at det var sluppet to kanongranater i maskinen.

    Oppstandelsen var stor og tyskerne forbannet. "Rossbach/'Madrono" tørnet rundt. Ikke lenge etter ble rømlingene tatt igjen og kommandert opp en leider, mens tyskerne siktet på dem med maskingeværer. Den tyske kapteinen utsatte dem for harde forhør. Hadde noen tyske sjøfolk hjulpet dem? Hadde de andre nordmennene hjulpet? Kapteinen trodde ikke at de tre alene hadde klart å få ut den tunge livbåten, og han truet med skyte om de ikke fortalte hvem som hadde sendt prosjektiler mot lavtrykken.

    Eg var sikker på at nå var det slutt,» minnes Heggø om situasjonen da de tre ble dyttet med fjeset hardt presset inn mot skottet. Bak seg hørte de at let klikket i maskingeværene. «Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke skjøt oss.» ingen skudd falt. Berge, Heggø og Tønnessen ble sendt ned og låst inn i iver sin sommertank. Det er en adskilt topptank som er felt ned i den store tanken - ca. tolv meter lang, tre meter bred og to-tre meter høy. Samtidig ble alle tankluker avlåst. Kan man forestille seg den terror det var å bli plassert inne i en tank i det indiske hav?Over skinte tropesolen. De to tankene til Berge og Tønnessen var tørre, i Heggøs tank fløt en del soyaolje på bunnen . Han fant seg en lite tørt hjørne å sitte i.

    Varmen var forferdelig og luften dårlig. To ganger om dagen ble tanklukene åpnet mens det ble sendt ned mat og vann, men langt fra nok til å stille tørsten i heten. Etter et par dagers isolering fikk de tre rømlingene sitte en halvtime ved lukene hver dag. Den tredje dagen for lufting var ikke Berge ved luken sin. Heggø og Tønnessen undret seg over det, de hadde hørt ham rope etter vann de to siste døgnene. Forklaringen fikk de norske sjøfolkene først etter noen dager. Berge var død. Han hadde tatt sitt eget liv. Han hengte seg ved hjelp av buksebeltet.

    Skytter/matros Trygve Berge fra Tysnes rakk ikke å fylle 23 år. Han ble begravet uten at noen av skipskameratene fikk være til stede. Det skjedde da "Rlossbach/Madrono "ankom Batavia for bunkring første uke i april, da ble Berge tatt på land og gravlagt, trolig 10. april.50 Skipet fortsatte etter få dager til Singapore. Der ble 2. maskinist Anton Minsaas innlagt på sykehus, men ble snart utskrevet og fulgte skipet videre. "Rossbach/Madrono" ankom Manila på Filippinene, fortsatt med de norske fangene nedlåst i en tank.

    Heggø og Tønnessen var etter Batavia flyttet over til tanken der de åtte andre norske sjøfolkene var plassert. Stemningen mellom de to gjenlevende " sabotørene" og de andre nordmennene var elendig. «Ikke merkelig,» sier Heggø, «de kalte det mordforsøk - at vi slapp kanongranater og deretter flyktet.» Nordmennene tilbrakte til sammen 32 døgn i tank i tropesol.

    Ukene i tanken var ti ganger verre enn de to følgende år i Japan,» sier Heggø. «Vi fikk en liter vann om dagen. Det var altfor lite. Det erstattet på langt nær alt vi svettet ut. En gang fikk vi makaroni med baconbiter. Det må ha vært på faenskap. Vi åt selvsagt, for vi var skrubbsultne. Deretter fulgte en grusom tørste.» Tønnessen, som hadde vært fyrbøter på kullfyrte båter, nente han aldri hadde vært borti slik varme.Etter pinslene i sjøen, fulgte nye i land. I Manila ble fangene midlertidig overlevert japanerne. Tønnessen og Heggø var lenket sammen i håndjern, de matte sove og spise med håndjern et par døgn. Stemningen var nå noe lettere mellom de to rømlingene og de andre norske sjøfolkene. «Også de andre syntes det var latterlig å bruke håndjern på Tønnessen og meg,» sier Heggø.

    I tre måneder satt de alle i en forlegning for japanske soldater på halvøya Cavite. Etter sigende ønsket tyskerne at japanerne i Manila overtok fangene for godt. Men da japanerne meddelte at de ville skyte nordmennene, tok tyskerne dem om bord igjen da "Rossbach/ Madrono" kom tilbake fra en tur. Fra Manila ble kursen satt for Japan, og alle satt i tank på nytt. I Kobe ble rømlingene og de andre skilt fra hverandre. De åtte kom til en leir ved Yokohama. Tønnessen og Heggø skulle derimot straffes skikkelig for rømings- og sabotasjeforsøket. De ble sendt til et fengsel langt nord, med omtrent bare kriminelle fanger.

    Alt ble 38 norske skip kapret eller senket av tyske hjelpekryssere. Det eneste kjente sabotasje- og fluktforsøk var det som skjedde om bord i D/T Madrono. Dristighet og innsatsvilje preget fluktforsøket. Tyskernes straff ble for en av sjøfolkene dødbringende og for de andre sjøfolkene en voldsom helsebelastning. To andre sjøfolk fra "Madrono "kom aldri hjem fra leirene, maskinist Anton Minsaas døde av beri-beri og anemi i oktober 1943, tømmermann Johan Sunde døde i leiren Shinagawa, Tokyo, av beri-beri i mars 1944. Den svenske matrosen Karl G. Bivall ble frigitt i januar 1944, men påkjenningene hadde vært for store, han begikk selvmord i august 1944 i Japan.

    D/T Madrono selv, alias "Rossbach", gikk til bunns utenfor Kii-sundet på sørkysten av Japan 7. mai 1944, torpedert.

    D/T Madrono ble oppbrakt av tysk raider Thor 4. juli 1942 på reise i ballast fra Melbourne til Abadan. Prisebesetning kom om bord, og skipet ble ført til Batavia (Djakarta), videre til Yokohama 5. august. Besetningen ble holdt i japansk fangenskap. Med tysk mannskap, og under navnet Rossbach forsøkte tyskerne og bryte blokade med kurs for Europa, men måtte gjøre vendereis et godt stykke opp i Atlanteren. Det var flere nordmen som fanger med på denne turen. Noen av dem forsøkte å flykte fra skipet ved å låre en livbåt under fart. Dette ble oppdaget, og til straff ble nordmennene plassert på toppen av sommertanken under ulidelige forhold i sterk varme. De ble på denne måten satt under tortur. Under disse forferdelige forholdene døde skytter Trygve Berge fra Tysnes i april 1943. De øvrige ble sendt tilbake til fangenskap i Japan, der enkelte døde.

    De norske som omkom:

    Johan Sunde                  - Tømmermann
    Anton Julius Minsaas       - Maskinsjef
    Trygve Berge                  - Skytter

    Se også:
    http://www.warsailors.com/singleships/madrono.html

    Posisjon for forlis

    Breddegrad: -29.833333
    Lengdegrad: 70