Hjemmeflåtens bidrag til den norske økonomi
Hentet fra boken: Handelsflåten i krig 1939-1945. Hjemmeflåten. Mellom venn og fiende. Bind 5. Av Lauritz Pettersen, Oslo 1992: 338-340.
"Den norske krigsøkonomien hadde i det ytre et preg av tilsynelatende stor virksomhet. Det ga seg først og fremst til kjenne ved at arbeidsledigheten forsvant. Dette førte likevel ikke til økt produksjon slik en kan få inntrykk av når en ser på inntektene i de viktigste næringene. Forklaringen ligger hovedsakelig i den inflasjon og prisstigning som fant sted tross myndighetens og tyskernes iherdige arbeid for å holde disse nede. En sviktende arbeidsinnsats var også med på å redusere produksjonen. Nasjonalinntekten, som i 1939 var på 4,8 milliarder, var i 1944 ca. 6,4 milliarder. Regnet om etter kroneverdien i 1939 var den fra 7 til 17% lavere pr. år og utgjorde gjennomsnittlig ca. 4,3 milliarder kroner årlig. Av denne reduserte nasjonalinntekten tok tyskerne rundt en tredjedel til dekning av direkte okkupasjonskostnader. Talloppgavene er ikke helt tilfredsstillende, men foreløpig foreligger ingen sikrere beregninger.
Forskjellene var store fra den ene næringen til den annen. Noen få viste en reell økning, først og fremst bygg- og anlegg, på grunn av tyskernes virksomhet, men også skogbruket, som leverte store mengder ved til brensel. Et tredje område som viste reell vekst, var transportsektoren når skipsfarten ble holdt utenom. Det skyldtes i første rekke tyskernes utstrakte bruk av jernbanen, men også sporveier og forstadsbaner økte sin virksomhet under krigen.
Den sektoren som viste størst tilbakegang etter 1941, var skipsfarten, det vil si hjemmeflåten. Av alle næringene i landet hadde skipsfarten de vanskeligste arbeidsforholdene, med lav kapasitetsutnyttelse og liten arbeidseffektivitet. Tonnasjen ble gradvis redusert, og mannskapsproblemene økte fra år til år.
Mens den samlede nasjonalinntekten i 1944 var 17% lavere i forhold til 1939-nivået, var den for hjemmeflåtens del ca. 30% lavere. Den del av tonnasjen som kom til å utgjøre hjemmeflåten, hadde i 1939 bidratt med ca. 1,7% av netto nasjonalinntekten. I 1943 bidro den ikke med mer enn 1,3%. For 1944-45 foreligger ikke tilsvarende statistiske beregninger, men prosentandelen var utvilsomt enda lavere. Samtidig som hjemmeflåten bidro lite til nasjonalinntekten, førte de mange krigsforlisene og erstatningsbetalingene til store utbetalinger og samfunnsøkonomisk belastning i tillegg til det kapitalslit som hadde funnet sted. Nortraship-oppgjøret [etter krigen] bidro imidlertid [...] til å dekke en vesentlig del av erstatningsoppgjørene.
Hjemmeflåtens beskjedne bidrag til landets nasjonalinntekt sto i sterk kontrast til den samfunnsmessige betydning den hadde. Hjemmeflåten var med seilingene både på utlandet og i kyst- og lokalfarten et viktig ledd i arbeidet med å opprettholde liv og virksomhet i landet. Uten sjøverts transport ville mange av virksomhetene i industri og andre næringer ha stoppet opp og forsyningssituasjonen for store deler av befolkningen vært prekær. I innenriksfarten falt det stadig flere byrder på kyst- og lokalskipsflåten. Jernbanens transportkapasitet ble sterkt belagt av tyskerne, og biltransporten ble stadig vanskeligere på grunn av mangel på olje og bensin. Sjøverts transport måtte overta.
At skipene som seilte på Tyskland ikke var alene om å importere livsviktige varer, reduserer på ingen måte deres innsats. Mesteparten av den last de bragte til Norge, kom den norske befolkning til gode.
Mens det er mulig å måle og tallfeste hjemmeflåtens egne direkte bidrag til norsk økonomi under krigen, er det ikke mulig på samme måte å angi dens betydning for andre næringer og virksomheters inntjeningsevne. Den må ha vært ganske vesentlig".