Harald Asting

Ex gratia-arkivet:

Registernummer under krigen: London 6076.

 Våre falne:

Gift i Genua 1912 med Karen Reed, f. 1888. 5 barn. Styrmannseksamen. Var da krigen begynte, fører på D/S SELVIK som befant seg i engelsk navn. Gikk senere i fraktfart på den engelske kyst og til dels på Canada. Fikk bombesjokk etter 2 angrep av tyske fly på Englands østkyst og måtte gå i land. Døde i Newcastle 18. mai 1945. Omtalt i Norges Skibsførere 1933–35.

Fartstid og annet:

Fra Norges Skipsførere 1933 - 1935.

Født 3. april 1880 i Vefsen, Helgeland
Bosted Jeløen pr. Moss

Til sjøs 1896 med bark LATONA av Risør. Rederiet konsul Prebensen. 

1898 Styrmannseksamen i Arendal

1904 Skipsførereksamen i Kristiania

Styrmann med:
D/S NORDPOL av Bergen. Rederiet Harloff & Bøe. 
D/S BERGEN av Bergen. Rederiet Erik Rusten
D/S FINN av Bergen. Rederiet Jacob Christensen 

Blev 1912 fører av D/S FINN av Bergen. Jacob Christensen
Har senere ført :
D/S JONAS REIN av Bergen. Rederiet Lorenz Stabell  
D/S HALNENUT av Bergen. Rederiet Karl Jebsen 
D/S INGA I av Bergen. Rederiet Johan Eliassen  
D/S PAN av Bergen. Rederiet August Kjerland & Co 
D/S AUD av Bergen. Rederiet August Kjerland & Co 

Dessuten har han ført et par passasjerskib og kryssseilere (jakter) under ledighet i tiden 1917 til 1922

Fører nu(1935) D/S EVA av Bergen. Rederiet Aug. Kjerland & Co 

Gift 4 barn

Harald Asting forteller selv:
I 1897 som dekksgutt med bark LATONA lå vi 11 uker i Bahia uten forbindelser med land. Gulfeber og berri-berri raste, og på mange norske skib, som lå der, var halve besetningen døde.
Alle mann ombord i LATONA sånær som 2 stk. var sterkt angrepet av berri-berri. Seilte derfra til Barbados, skjønt ingen av oss syke kunne komme høiere enn til mærserlene, og da måtte vi gå på knærne. Kom frem med en mann død og fikk lang karantene. 

I 1914 lå jeg med D/S FINN i 3 uker i Neapel og kunde ikke få forbindelse med hverken reder eller de amerikanske time - charterer. Gikk da på eget initiativ til Huelva, og da jeg heler ikke der kunne få forbindelse med nogen, lastet jeg på eget initiativ kis for Philadelphia. Da skibet kom frem, hørte jeg hverken ondt eller godt for dette fra noen kant, antagelig av den grunn, at dette var det eneste som kunde gjøres. 
Under krigen så jeg fler ganger brennende skib i Nordsjøen, men ingen folk eller båter i nærheten, kun en masse miner. Likeledes har jeg flere ganger vært umiddelbar nærhet, når andre skib gikk på miner, uten at vi av de engelske vaktskib fikk lov å komme til hjelp.

Ialt har jeg reddet 24 mennesker fra å drukne. Første gang i 1897 i Glasgow, da en gutt falt i dokken og slo seg sanseløs.

Annen gang ned D/S JONAS REIN i 1915, da 10 mann fra en hollandsk fiskekutter ble tatt opp. Disse, der var blitt ravende sinnsyk av Nordsjøens redsler under krigen, fortalte åpenlyst, at de hadde drept 3 av sine kamerater og ombord i kutteren var der nok av synlige beviser herfor. De var helt hjelpesløse, da de i vanvidde hadde kastet alt løst overbord, luker, seil, rigg, mat, vann etc.

Tredje gang var med D/S PAN i 1930 under en storm i den vestlige del av den engelske kanal, da skipet lå dreiet på været. 13 mann blev tatt op fra den engelske damper MARY ROSE, der var sprunget lekk og sunket under stormen. 2 passasjerbåter hadde gått like forbi uten å turde gøre forsøk på redning i den høye sjø. Under oversvømmelse i Leningrad i 1923 (eller 1924) måtte jeg en dag jeg kom fra land ty inn - og senere op i øverste etasje - i et hus på landet på vei ned trelasthavnen. Der tilbrakte jeg natten med 11 russere, der var kommet i samme situasjon som mig, mens vannet stod kloss til gulvet i øverste etasje og tømmerstokker, lektere atc. fprsøkte å slå huset overende. Nest dag måtte jeg stå tilrette like overfor bolchevikene, fordi jeg hadde "deltatt i hemmelig møte", hvilket var strengt forbudt.