Ragnar Jonassen

Ex gratia-arkivet:

Registernummer under krigen: London 60562, NY 27821.

Hjemsendt til Norge fra fangeleir Marlag und Milag nord 23. November 1943.

Bror av Arvid Jonassen

Fartstid.
Dekkselev skoleskipet SØRLANDET av Kristiansand. påm. 1.mai 1931. ???
Dekksgutt,jungmann og lettmatros D/S HANSA av Bergen. Rederiet William Hansen. Sto ombord i 2 1/2 år.Marinen SARPEN  ca. 1.år.
D/S SIREHEI av Kristiansand. Rederiet A.J. Langfeldt. påmønstret 20.4.1936. avmønstret 29.8.1936.
D/S SIREDAL av Kristiansannd. Rederiet A.J. Langfeldt. påmønstret 29.8.1936. avmønstret 2.5.1938.

Styrmannskolen i Kristiansand. 1938.

2.verdenskrig.
Mønstret på D/T MADRONO som 3. styrmann 1939. Kapret av den tyske Raideren THOR og sendt hjem av tyskerne fra fangeleir for sjøfolk etter D/T MADRONO og var hjemme like før jul 1943.

Begynte i 1944 å arbeide som taubåtskippet i Lekterkompaniet i Kristiansand og ble værende der til fylte 67 år.

Ragnar Jonassen ble tildelt Krigsmedaljen. Diplomet er signert av Kong Haakon VII i London 10.Desember 1943. Ragnar Jonassen ble tildelt Kong Haakon VII`s Frihetsmedalje.

Den videre ferd for de som ble bragt ombord i “Thor”
De seks som ble bragt ombord på Raideren THOR etter kapringen, kaptein Sigvard Andersen, 1ste styrmann Arnold Arntzen, 2nd styrmann Ragnar Jonassen, telegrafist Toralv J.  Gundersen, kokk O. Horgen og smører Einar Johansen, fikk helt andre opphold og reiser enn de som måtte bli igjen på D/T MADRONO.

I 1995 fortalte styrmann Ragnar Jonassen hva han opplevde til Jan G. Langfeldt:

"Jeg seilte med Sirehei og Siredal som også tilhørte rederiet A.I. Langfeldt & Co før jeg  i 1939 gikk ombord i D/T Madrono som 2nen styrmann.  Ombord på Raideren var vi   en 2 måneders tid.  De tyske kaprerne oppførte seg korrekt, de var sjøfolk og tok situasjonen som den var.  Der var ikke mangel på noe der ombord, godt med mat - australiensk meierismør og stort utvalg i pålegg.  De hadde tatt en svær engelsk passasjerbåt, utstyr som vi fikk utlevert så som tannbørste var merket "Made in Australia".
Så kom et forsyningsskip på 12-14 00 tonn fra Japan, det het visstnok "Tannenfels" og vi ble ført ombord der .  Skipet forsynte raiderne med proviant og brensel.  Vi hadde det tålelig ombord i "Tannenfels", vi lå i hengekøyer på mellomdekket og kunne få lov å komme ut på dekket.

Naboskipet blir senket
Vi var en ukes tid i Syd-Atlanteren med forsyninger til en raider som ble senket mens vi lå nær den.  Det var tett tåke og det var nok grunnen til at ikke også forsyningsskipet ble senket., vi hørte bare smellet da raideren ble truffet, antagelig var det en amerikaner som tok den.  Folkene og fangene fra raideren ble reddet og tatt ombord.  Der var ingen norske fanger. Der ble trangt om plassen ombord, vi ble ført ned i 6´ser luken, helt ned i bunnen.  Sengetøyet vi hadde hatt i hengekøyene fikk vi ikke ta med oss.  Det skulle tyskerne har.  Vi norske ble adskilt fra de andre fangene - vesentlig indere, ved at der ble strukket seilduk mellom oss.  Vi lå på noen kanelsekker, og der var noen gamle melsekker som vi fikk pakket oss inn i så godt vi kunne.  Vi måtte spikke til treskjeer så vi hadde noe å spise med.  Etter en tid kom vi inn til Bordeaux hvor vi ble satt i leir og var der i 14 dager. De engelske ble satt for seg selv, der var gjerde mellom oss, og det var forbudt å snakke med dem, men vi fikk da endel kontakt med dem likevel.  Hvis det ble oppdaget ville vi få dårligere behandling.

 En australier hopper overbord.
Ombord i skipet var der en australiensk stuert som fange. Han skulle ikke i tysk fangenskap - han hadde rigget seg til med forskjellig utstyr, bl. a. hadde han fått fatt i en lommelykt.  Siste natt, før vi kom til Frankrike,  da vi var utenfor spanskekysten hoppet han overbord.   Han hadde håpet at de var så nær kysten at han kunne bli reddet av fiskere.  Skipperen hans var med ombord, og han fikk satt igang undersøkelser i England, men de hadde ingen meldinger om at han var blitt reddet, så han var nok gått ned.

Til avlusing og hjem til Norge via Tyskland  i 1943.
Fra Bordeaux ble vi sendt i en jernbanevogn til Tyskland, og etter noen dager kom vi til en kaserne ved Bremerhafen.  Der ble vi forhørt om alt - fra vi var født, om alt mulig, om hvilke båter vi hadde seilt med og som hva.  Madrassene vi fikk var fulle av lus, der hadde vært russere før oss og etter å ha vært der en måneds tid, ble vi sendt på luseanstalt og videre til en leir nær Hamburg hvor vi var til sist i november 1943 da vi ble sendt hjem til Norge.  Det var ikke så mange dager etter at jeg kom hjem at jeg fikk beskjed om en 2.nen styrmanns jobb på en båt på kysten.  Men da hadde jeg allerede fått jobb i Lekterkompaniet i Kristiansand, og der hvor jeg ble til jeg ble pensjonert.”