Ottar Birger Pedersen Welsvik

Ex gratia-arkivet:

Registernummer under krigen: London 19055, NY 24206.

23.10.1943 - Til maskinistskole i London, UK. Norwegian Engineers School 83, Kings Avenue S.W.4 London. Eksamen 3.4.1944.

Gift 27.9.1945 med (jf. London-kort): Dorothy Frances Welsvik. Traff hverandre i Liverpool under krigen.

Menn uten medaljer: en saga om og av norske sjøfolk (underkapittel: "Den ukjente maskinist"). s. 115-116:

"Et minne fra m/t james Hawson, lastet med flybensin, er helt uforglemmelig. Skipet gikk i konvoi i Det Karibi-ske Hav da det plutselig ble meldt ubåtfare. I samme øyeblikk måtte annenmaskinisten sende opp melding om at et rør var sprunget og at vi måtte stoppe. Konvoien gikk videre og vi lå der hjelpeløse med vår uhyggelige og ubudne gjest like i nærheten.

Maskinsjef Ottar Welsvik gikk selv ned og reparerte skaden. Under normale omstendigheter ville arbeidet tatt tre timer, men kaptein Quistgaard veddet femti dollar på at Welsvik ikke ville klare det på to. Welsvik vant og la pengene i sparebøssa til Jagerfondet.

Vi ventet hvert sekund på torpedoen som ville forandre James Hawson til et synkende krematorium. Med en slik last var det små chanser til å overleve en torpedo på dekk - i maskinen var chansen lik null. Allikevel virket Welsvik helt uanfektet og spøkte med Quistgaard. Dette var min første tur med flybensin, og jeg var nokså ukjent med utsiktene til å bli levende kremert. Welsviks nonchalanse og dødsforakt gjorde et dypt inntrykk på meg, og jeg sa til meg selv at den karen må være helt uten nerver. Jeg tok feil.

Her forteller Welsvik selv om nerveslitasjen som først meldte seg lenge etter at krigen var slutt. 
- Grunnen til at vi hører så lite fra maskinistene som seilte under krigen, er vel den samme over hele linjen. Det hendte jo så lite i maskinrummet! Vi så jo aldri noe av det som foregikk oppe i det fri, det var bare å gå der på manøverdørken uansett hva som foregikk andre steder. Denne mangel på aksjon syntes jeg var mest nerveslitende. Man ble så inderlig lei av å gå der og bare holde stand by til enhver tid, passe på telegrafen dag og natt og ingenting se. Høre fikk vi jo mer enn nok. Når en av de nærmeste båtene i konvoien ble tatt, hørtes det mange ganger grangivelig ut som om vi selv hadde fått en blåser, for ikke å snakke om alle de gangene tennene skranglet i munnen på oss når dypvannsbombene gikk ut på løpende bånd.

Ved å gå slik på dørken der nede fikk vi ofte inntrykk av at vi ikke fikk gjort nok for krigens sak og den endelige seier. Jeg følte det av og til som jeg var sperret i bur og ikke fikk anledning til å bruke evner og krefter til noe som tellet, noe av betydning. Rent bortsett fra at det selvfølgelig var lite hyggelig å tenke på at det var maskinfolkene som først fikk hilse på mannen med ljåen. Våre til dels treffsikre fiender der ute i mørket siktet jo alltid etter maskinrummet for å stanse skipets hjerte. Alle vet at nervepåkjenningen er firedobbel når man er innesperret under slike omstendigheter.

Når skuta kom ut i hardt vær, var det skipperen og til nød styrmannen man fikk høre om etterpå. Dette gjaldt ikke minst jule- og nyttårshilsener, men den eneste som husket på maskinfolkene var en herre ved navn Winston Churchill. Dessverre husker jeg ikke ordene nøyaktig, men han sendte en spesiell hilsen til «the engineers and the poor devils in the engine-room who must bear the brunt of it all»".